Vi satt ved langbordene. Ikke noe frokost. Ingen ting. Bare Presten og Gysla som marsjerte triumferende og truende langs stolradene. Så kom den leksa med å melde seg frivillig, ellers så gikk det utover alle og bla bla. Jeg var i grunnen i humør til å hive inn håndkleet nå, jeg ville hjem. Først en god frokost, deretter hjem. Jeg løftet hånden i været. Presten kom bort til meg, dro meg i ermet og ba meg vente ute i samlings- rommet. Espen rakk også opp hånden. Deretter Pompel og Rolf. Vi satt i samlingsrommet sammen. Presten marsjerte rundt oss og snakket om blasfemi, respekt, grenseoverskridelser og opprør. Det gjorde vel ikke veldig inntrykk ... Aldo Monrad får det for seg at konfirmasjon er en god idé. Plutselig. Han ser for seg lettjente penger og førsteklasses catering. Men et par foreldre, en god porsjon villmark og ett stykk gitarprest vil det annerledes. Pluss digre Gerda. Å bekrefte dåpen har aldri vært vanskeligere.
