Min kamp 1 av Karl Ove Knausgård (Lydbok MP3-CD)

Min kamp 1 (Lydbok MP3-CD)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Lydbok MP3-CD
Utgivelsesår: 2009
Innleser: Ribu, Anders
Spilletid: 14:57
Antall enheter: 1
Filstørrelse: 0.0 MB
Filformat: MP3
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202328054
Kategori: Lydbøker voksne
Omtale: Min kamp 1

Livshistorien

Nå kommer Knausgårds romaner som lydbøker, i en veldig god innspilling med Anders Ribu. Kritikerrost, publikumssuksess og vinner av Brageprisen 2009 og nominert til Nordisk råds litteraturpris!

Det første, intense bindet i Knausgårds store romansyklus. I skrivende stund er tre av dem utgitt i trykt form, og samtlige har fått strålende mottakelser. Nå er den første tilgjengelig på lydbok, og resten av serien følger fortløpende. Følg med når en av Norges mest begavede forfattere skriver om hverdagsliv, forfatterambisjoner, ungdom, død og forelskelse, på en dypt personlig og utforskende måte!

Til toppen

Andre utgaver

Min kamp 1
Bokmål Nedlastbar lydbok 2010

Flere bøker av Karl Ove Knausgård:

Intervju

Det største og det minste

Det er ikke hver dag en norsk forfatter gir ut den første romanen i et selvbiografisk seksbindsverk som skal bli 2500 sider langt, til sammen. I dette intervjuet snakker Karl Ove Knausgård om å skrive om hvordan det er, fremfor hvordan det bør være.

Av Mari Lending

– Din nye roman låner tittelen til en bok som vekker pinefulle assosiasjoner. Hvilke tanker gjør du deg om å appropriere en tittel som mobiliserer så mye uhygge?

– En tittel er det første som møter leseren i møtet med en bok, og kan være det som styrer lesningen av den aller mest. En forfatter gjør derfor klokt i å ikke tolke den, men la den være åpen. I dette tilfellet er det jo litt spesielt, siden assosiasjonene er så voldsomme. Det er i møtet mellom forståelsen av livet som en stor kamp, en veldig strid, en hel verden som skal tvinges i kne, og de livene vi faktisk lever nå, midt i det lille og hverdagslige, at tittelen befinner seg. Den dynamikken finner jeg også igjen i kunsten. Den polske forfatteren Gombrowicz skriver for eksempel i dagbøkene sine om den enorme avstanden mellom kulturens former – altså den høyeste kunsten og filosofien – og hverdagslivene våre. Det er vanskelig å ta Heideggers tanke om Dasein helt på alvor når man sitter og spiser boller en søndagsettermiddag, eller putter skittentøy i vaskemaskinen en onsdags morgen. En av de viktigste karakterene i romanen min, farmoren, gjentar hele tiden en vits – Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k – og det er vel der et sted det ligger. I tillegg kommer det faktum at boken til Adolf Hitler, Mein Kampf, spiller en viktig rolle i det som vil bli den femte boken i denne romansyklusen.

– Kan du si noe om hva «min kamp» innebærer for hovedpersonen?

– Ah! Problemet med å skrive selvbiografisk er at jeg ikke bare må analysere hovedpersonen i intervjuer, men faktisk også meg selv. Og det er jo ikke lett! Det du egentlig spør om, er «hva strir du med du da, Karl Ove?» Men ok, om jeg begrenser svaret til å gjelde denne romanen, består den grovt sett av to deler: første del foregår på en nyttårsaften, hovedpersonen, som er seksten år, er ikke invitert noe sted, og handlingen dreier seg om hans forsøk på å komme inn på en fest. Det er det lille, to ungdommer som går gjennom snøen med hver sin pose øl i hånden, men for dem er det også det store, det er alt de har akkurat da, slik ser livet deres ut. Og de er seksten år, fylt til randen av følelser som man er i den alderen. I den andre delen er hovedpersonen snart tretti år, hans far dør, det hører med til de store og skjebnesvangre tingene i livet, men er likevel omgitt av hverdagslighet, og romanen beskriver ganske enkelt hvordan hovedpersonen drar ned sammen med sin bror til byen der faren døde, og følger dem i to dager der. Et underliggende mål for meg har vært å forholde meg til hvordan det er, heller enn hvordan det bør være. At det har vært viktig, har også med meg selv som person å gjøre, jeg er den typen som nikker høflig og er enig i alt som blir sagt, selv om jeg i mitt indre brenner av uenighet. Det sosiale har alltid vært et bånd for meg, det er hva andre synes som har vært viktig, og det forsøker jeg å bryte i litteraturen – ikke ved å hevne meg eller skjelle ut folk, men ved ganske enkelt å beskrive hvordan jeg opplever verden.

– Du har skrevet en roman med sterke selvbiografiske trekk, lånt hovedpersonen ditt eget navn og ytre livshistorie, og for alt leseren vet figurerer de andre personene du beskriver, familie og venner, også under egne navn. Representerer det frihet eller tvang å legge en roman så utilslørt tett til ditt eget liv?

– Alle forfattere skriver i forhold til helt bestemte begrensninger eller regler. De mest opplagte er selvfølgelig de få som bruker bunden form, for eksempel sonetter, men også prosaister gjør det. I en realistisk roman får det ikke forekomme fantastiske elementer, i en «show it, don't tell it»-novelle får ikke personene analyseres eller forklares, i en Ole Robert Sunde-roman får det ikke forekomme klisjeer eller banaliteter (om det gjør det, vendes de om og granskes på en så inngående måte at de forvandles til noe annet), i en Hanne Ørstavikroman får det ikke forekomme blødmer eller ordspill eller vitser, i en Jon Fosse-roman får det ikke forekomme akademiske utlegninger eller samtaler om Sopranos eller forskjellen på hamburgere på MacDonalds og Burger King. I den romanen jeg har skrevet, er regelen enkel: Bare det jeg selv har opplevd eller hørt om, kunne jeg skrive om. Fra utsiden ser det kanskje ut som tvang, fra innsiden fortoner det seg tvert imot som en rikdom og tilgang. Selv det minste øyeblikk er rikt på gjenstander, bevegelser, lyder, lukter, intensjoner, forståelser, misforståelser, stemninger, følelser, og om man handlet ut ifra en bestemt overbevisning når man var 17 år, kan alt ha forandret seg og se helt annerledes ut når man er 37. Om hvert menneske er en øy, er den øya enorm, for i den viser hele verden seg. For meg var det mest påfallende og problematiske ved det selvbiografiske det som hadde med tiden å gjøre – roman-tid er en ting, virkelig, opplevd tid noe helt annet. I en roman betyr det noe bestemt når karakteren ser på klokken. I virkeligheten ser man bare på klokken. I en roman betyr det noe bestemt når en karakter møter en gammel venn på gaten. I virkeligheten møter man bare en gammel venn, og det behøver ikke bety noen ting. Når man går inn i hverdagen på det nivået, fra minutt til minutt, er det som om sammenhengene begynner å løse seg opp. Hvordan holder vi verden sammen i virkeligheten? Jo, vi har en lang, lang rekke forestillinger om sammenheng og kontinuitet, årsak og virkning, motiver og beveggrunner som vi bruker uten å tenke på det, det er en del av vår verden – som romanens former av betydning på en måte er et bilde av. Og det kan man kanskje si er en form for tvang? Altså noe vi er i, som vi selv ikke bestemmer over? Sett på den måten har det å skrive så tett på virkeligheten handlet om frihet for meg.

– Det ligger et mot i å skrive utleverende selvbiografisk. Etter min mening er det modigste og ubehageligste ved Min kamp, at den utleverer en faktisk verden og en tankeverden som er så presserende ordinær, alminnelig, triviell. Når romanen påstår at «Å skrive er å trekke det som finnes ut av skyggene av det vi vet», kan det leses som en poetikk. Er den uslitelige gjengivelsen av tilsynelatende ubetydelige detaljer en metode for å nærme seg det som ligger i skyggen av det vi vet?

– Absolutt. Det har vært et motiv. Et annet, og like viktig, var å forsøke å få frem en følelse av nærhet. Altså at man er der sammen med hovedpersonen. Nesten føler det han føler. Alt handler egentlig om å overskride grensen mellom liv og litteratur. Også i det. Jeg vet ikke om det har blitt sånn, antagelig ikke, kanskje irriteres man bare av alle disse detaljerte beskrivelsene. Det har også vært et forsøk på å forstå sammenhengen mellom det store, altså sorgen over en død far, og det lille, teposen i tekoppen. Når forsvaret bryter sammen, kan begge deler overvelde. Og jeg er ustoppelig fascinert av livets overbygninger – de idealer vi har, og de forestillinger vi har – i kontrast til livets grunnplan, om du unnskylder den billige metaforen. Døden står jo helt sentralt her. Hva er døden?

– I Ute av verden inkorporerte du essayistiske passasjer, i En tid for alt skrev du i dialog med historiske og teologiske kilder. I Min kamp tillater du deg få utskeielser i form av essayistikk, litterære dialoger, teksten er allusjons- og metaforfattig, fortellingen er nesten overlatt til seg selv, hvis det går an å tenke seg noe sånt. Hovedpersonen ønsker å skrive en roman om faren, men tviler på om det er mulig fordi det ligger for nært livet hans, – og dermed ikke så lett lot seg tvinge inn i en annen form, som jo er forutsetningen for litteratur. Denne romanen er etter min mening ikke preget av formale anfektelser. Er du enig i det?

– Det var mitt håp, ja. Jeg skal ikke legge skjul på at det var en vanskelig bok å skrive. Jeg løste det på den måten at jeg sa til meg selv at jeg skulle drite i kvaliteten, drite i nivået, drite i det litterære. Istedenfor å jobbe med en passasje til jeg syntes den ble bra, altså med kvalitet, tenkte jeg bare i kvantitet: først var kravet at jeg skulle skrive fem sider hver dag, uansett, deretter ti sider. Og når man skriver ti sider hver dag, blir det ikke plass til så mange anfektelser om litterær kvalitet. Historien var det viktigste, det
eneste. Men, og det er et viktig men, det å ikke ha formale anfektelser, som du uttrykker det, er også en formal anfektelse, det er også noe dypt litterært.

- Ambisjonen «om en gang å skrive noe enestående» er det som «har holdt meg i gang hele mitt voksne liv», innrømmer hovedpersonen. Dette lykkes han jo i, etter som han (i likhet med deg) debuterer med romanen Ute av verden. En av verdens mest berømte romaner er like berømt oppsummert i setningen «Marcel blir forfatter». Man får en følelse av at Min kamp også kan være innledningen på et større litterært prosjekt, som muligens også kunne oppsummeres som «Karl Ove blir forfatter»?

– Nja. «Karl Ove blir førti» er vel kanskje mer treffende. Men at det er en del av et større litterært prosjekt, er riktig: i høst kommer det ut tre romaner, neste vår kommer det ut tre til, altså i alt seks romaner. De er selvstendige og kan leses hver for seg, men skal til sammen utgjøre én stor roman, Min kamp.

Til toppen