Utdrag fra boka:

– For du ... er Lily, ikke sant?

Jenta så på Jonas. Og så nikket hun sakte.

– Ok, jeg må bare ..., begynte Jonas. – Hvilket fotballag holder du med?

Hun stirret på ham med det gjennomsiktige blikket noen sekunder, før hun smilte og sa: – Barcelona.

Det stemte. Men likevel – hvordan kunne hun som var så skravlete og blid på nettet, være så mutt i virkeligheten?

– Skal vi gå ned i kjelleren? spurte hun.

– I kjelleren? Hva skal vi der nede å gjøre?

– Vil du ikke se rommet mitt?

– Og det er ... i kjelleren? Var det virkelig derfor han ikke hadde funnet det i andre etasje?

– Det er et veldig fint rom, sa Lily.

Det var tre låste dører i andre etasje, og likevel var rommet hennes i kjelleren? Hvem var egentlig denne merkelige Lily? Han tok fram mobilen sin og åpnet den med fingeravtrykket.

– Kanskje vi kan møtes igjen en annen dag? Jeg har visst fått en melding fra mamma om at jeg må komme hjem med en gang, løy han.

Før han rakk å reagere hadde jenta nappet mobilen ut av hånda hans. Hun så ned på skjermen, og oppdaget åpenbart at det ikke var noen melding fra mamma.

 – Kan jeg få tilbake mobilen min?

– Jeg er allergisk mot stråling fra mobiler, sa hun og la den i vasken. – Det sier pappa. Deretter skrudde hun på vannet.

– Hva er det du gjør? utbrøt Jonas. – Du ødelegger den, jo!

– Det er viktig for helsen min.

– Du kan ikke bare ødelegge mobilen. Er du klar over hvor dyr den er?

– Du kan få penger av meg. Jeg har penger.

– Det ser ikke akkurat ut som du har noe særlig penger. Se hvordan du bor?

– Det er fint i kjelleren.

– Hva er det du snakker om? Jeg vil ikke ned i kjelleren. Jeg vil dra hjem!

– Men rommet mitt er jo der nede, sa hun og pekte ut av kjøkkenet. – Jeg har Xbox.

Jonas kjente desperasjonen ese inne i seg. Det virket ikke som hun brydde seg om det han sa …

Til toppen