Selvfølgelig var de ikke kommet ennå.
Uten å avsløre for mye om beliggenheten kan jeg si at restauranten på gatesiden er skjult bak noen trær. Vi var nå en halvtime for sent ute, og mens vi gikk mot inngangen på grusgangen som var opplyst av elektriske fakler på begge sider, snakket min kone og jeg om muligheten for at det for én gangs skyld ikke skulle være Lohmans, men vi som kom sist.
«Vil du vedde?» sa jeg.
«Hvorfor vedde?» sa Claire. «De er uansett ikke kommet.»
Ei jente i svart T-skjorte og svart forkle som rakk henne til anklene, tok imot jakkene våre. Ei annen jente i identisk antrekk studerte en bok med bordbestillinger som lå oppslått på en hovmesterpult.
Jeg så at det bare var skuespill da hun lot som om hun ikke kjente navnet Lohman, og dårlig skuespill var det også.
«Herr Lohman, sa du?» Hun hevet øyenbrynet og anstrengte seg ikke for å skjule sin skuffelse over at det ikke var Serge Lohman i egen person hun hadde foran seg, men to mennesker med ansikter som ikke sa henne det aller minste.
Jeg hadde kunnet hjelpe henne ved å si at Serge Lohman var underveis, men jeg gjorde det ikke.
Hovmesterpulten med bestillingsboken ble belyst ovenfra av en smal, kopperfarget leselampe: art deco, eller noe annet som nettopp var kommet på eller gått av moten igjen. Jenta hadde håret, som var akkurat like svart som T-skjorta og forkleet, svært stramt trukket bakover og festet i en tynn hestehale på bakhodet, som om det var tilpasset restaurantens interiør. Også jenta som hadde tatt imot jakkene våre, hadde håret i en slik stram hestehale. Kanskje var det i tråd med et eller annet reglement, tenkte jeg ved meg selv, et reglement av hygienegrunner, akkurat som munnbind i operasjonssaler. Denne restauranten roste seg jo tross alt av at alle ingrediensene var «usprøytede» – kjøttet kom riktignok fremdeles fra dyr, men fra dyr som hadde hatt «et godt liv».
Over det stramme svarte håret kastet jeg et flyktig blikk på selve restauranten, eller i hvert fall på de to eller tre bordene som det var mulig å skjelne herfra. Til venstre ved inngangen var «det åpne kjøkkenet». Det så ut til at det akkurat da ble flambert et eller annet, noe som foregikk med den uunngåelige oppvisningen av blå røyk og høye flammetunger.
Igjen hadde jeg ikke lyst, min uvilje mot kvelden som lå foran oss var etter hvert blitt nesten fysisk – en lett kvalme, klamme fingre og en begynnende hodepine bak det venstre øyet – men akkurat litt for lite til å bli syk eller miste bevisstheten der og da.
Jeg forestilte meg hvordan jentene i de svarte forklærne ville ha reagert på gjester som gikk i gulvet allerede før de hadde passert hovmesterpulten: om de i all hast ville prøvd å stue meg vekk i garderoben, ut av gjestenes synsfelt i alle fall. Sannsynligvis ville de latt meg ta plass på en krakk bak jakkene. Høflig, men bestemt ville de ha spurt om de kanskje kunne ringe etter en drosje. Vekk! Vekk med den mannen! – hvor deilig ville det ikke ha vært å la Serge steke i sitt eget fett, hvilken lettelse ville det ikke ha vært å kunne gi kvelden et annet innhold.
Jeg grublet over de forskjellige mulighetene. Vi kunne gå tilbake til kafeen og bestille en tallerken mat for vanlige folk, dagens rett var spareribs med pommes frites, hadde jeg sett at det sto med kritt på en tavle. «Spareribs med pommes frites 11,50» – sannsynligvis mindre enn en tiendedel av det beløpet per person som vi snart skulle kaste ut av vinduet her.
En annen mulighet var strake veien hjem, i høyden med en omvei innom videosjappa for å ta med en dvd, for deretter å ligge på den brede dobbeltsengen og se den på tv-en på soverommet, et glass vin, kjeks, et par oster til (enda en liten omvei innom den kveldsåpne butikken), så ville kveldens ideelle innhold være komplett.
Jeg ville ofre meg fullstendig, det lovet jeg i tankene, jeg skulle la Claire velge film, enda det bombesikkert ville bli et kostymedrama. Stolthet og fordom, Et rom med utsikt eller et eller annet Mord på Orientekspressen-aktig. Ja, det kunne jeg gjøre, tenkte jeg ved meg selv, jeg kunne bli syk, og deretter kunne vi gå hjem. Men i stedet sa jeg: «Serge Lohman, bordet på hagesiden.»
Jenta løftet blikket fra boken og så på meg.
«Men du er ikke herr Lohman», sa hun og så på meg uten å blunke.
På det tidspunktet forbannet jeg alt: restauranten, jentene med de svarte forklærne, den allerede på forhånd ødelagte kvelden – men framfor alt forbannet jeg Serge, denne middagsavtalen som det tross alt var han som hadde vært mest oppsatt på, en middagsavtale som han ikke hadde høflighet nok til overs for til at han kom presis. Akkurat som han aldri kom presis, også i møtelokalene ute på landet satt folk alltid og ventet, den travelt opptatte Serge Lohman var sikkert blitt forsinket, møtet i det foregående lokalet hadde vart lenger enn planlagt og nå satt han i kø et eller annet sted, han kjørte ikke selv, nei, å kjøre bil var bortkastet tid for en med Serges talenter, det var det en sjåfør som tok seg av, slik at han selv kunne bruke sin kostbare tid til å lese gjennom viktige dokumenter.
«Jo visst», sa jeg. «Navnet er Lohman.»
Jeg så rett på jenta, jenta som denne gangen faktisk hadde blunket, og åpnet munnen for neste setning. Øyeblikket var kommet da jeg skulle hale inn seieren, men det var en seier som smakte som nederlag.
«Jeg er hans bror», sa jeg.

Til toppen