Min kamp (Innbundet)

roman

Serie: Min kamp 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 434
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Serie: Min kamp
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788249506866
Kategori: Romaner
Omtale Min kamp

Livet uten filter

To brødre reiser hjem til Kristiansand, til farmorens hus, hvor den avdøde faren har latt alt forfalle. Vi møter en forfatter som ser seg selv i hvitøyet i Karl Ove Knausgårds grensesprengende roman.

Av Susanne Hedemann Hiorth

Karl Ove Knausgård er en norsk forfatter som mener alvor. Det er en uvanlig dristig roman han har skrevet i høst. For det første er Min kamp 1 opptakten til et seksbindsverk, der hver bok fungerer som en selvstendig roman. For det andre er hovedpersonen utstyrt med samme navn som forfatteren selv, og romanverket går dypt inn i hans egen livshistorie.

Når dette utgangspunktet omsettes i interessant litteratur, skyldes det en evne til å skrive glassklart og sanselig om livet uansett hvor ubehagelig det måtte være. Uten merkbare hemninger, og med en nådeløs og ømskinnet menneskeskildring som gjør vondt.

I en tidlig scene i boka møter vi hovedpersonen Karl Ove som ung gutt, en kveld han er alene hjemme med sin far. Faren står i hagen i skumringen og slår på en stein med en slegge. Gutten har nettopp sett en reportasje om et forlis i Nordsjøen på Dagsrevyen og vil fortelle om det. Vi befinner oss i et hjem hvor det er forbudt å løpe på tomten og hvor alle de fire brødskivene som faren har laget til kveldsmat må svelges ned, med ett glass melk. Hvor lyden av morens hjemkomst etter leggetid virker beroligende.

FARENS DØD
Etter dette første barndomsminnet tas vi med til nåtiden, nærmere bestemt den 27. februar 2008, kl. 23.43. Karl Ove Knausgård, som på dette tidspunktet er eldre enn faren var den gang, er etablert med sin andre kone og tre små barn i Malmø.

Herfra ledes vi etter hvert tilbake til 1998, til sommeren før Knausgårds debutroman Ute av verden skal utgis. Karl Ove får en telefon fra sin bror om at faren er død. De to brødrene reiser hjem til Kristiansand, til huset til den gamle farmoren, hvor faren har tilbrakt de siste årene med å drikke og la omgivelsene forfalle totalt. I detalj beskrives forholdene og den helt nødvendige opprydningen og nedvaskingen som brødrene setter i gang med, i sorgen over en far som de hadde et mildt sagt anstrengt forhold til. Det er forferdelig, og på samme tid håndgripelig og konkret, en realitet som man må leve i og hamle opp med, minutt for minutt.

UNGDOM PÅ 80-TALLET
Romanens andre sentrale tidsplan kretser rundt en nyttårsaften i hovedpersonens ungdom, da han ikke var invitert noe sted og prøvde å komme seg på fest. Vi følger en ferd gjennom snøen med klirrende ølposer, prisgitt busstider, foreldre og gymnastilværelsens posisjonering. For, som det står: «Det krevde planlegging å drikke seg full.» Ungdomstidens 1980-tall på Sørlandet blir her bevart for ettertiden, med sine hårfrisyrer og stjålne øyeblikk i kjellerstuer, hvor eldre bekjente i tidlige samboerskap serverer lasagne til actionfilmen. Det slår en at dette faktisk er 25 år siden.

Men mer enn tidsbildet er det de altfor gjenkjennelige menneskelige utfordringene som treffer leseren, fordi denne romanen, tilsynelatende uten selvsensur, beskriver det mange nok kan tenke, men aldri ville finne på å si. Eller: Det som få er i stand til å uttrykke, selv om det kan virke innlysende. Det dreier seg ikke bare om livets elendighet, men om alt fra den første ekstatiske forelskelsen, som får en stor verdi i seg selv, om den så aldri skulle bli tilstrekkelig gjengjeldt, til øyeblikket da hovedpersonen er blitt far og ser på sitt eget nyfødte barn for første gang.

SANSELIG OBSERVASJONSEVNE
For hver gang denne romanen fører oss inn i en ny periode, eller gitt dag i livet, kommer forfatteren Knausgårds begavelse for å gestalte situasjoner til sin rett. Det kjennes som vi er der, fordi han går tett på. Med presise observasjoner og en varhet for sinnsstemninger og andre mennesker, som kan minne om barnets orientering mot farens humør og atmosfæren i huset, «sinnets meteorologi». Denne fortellermåten portretterer et menneske som bærer avtrykket fra alle tider i livet med seg, og et enormt tilfang av inntrykk.

På tross av detaljnivået kjennes denne romanen like fullt hardere og mer kontant i uttrykket enn Knausgårds tidligere romaner, mer nådeløs og kanskje også avklaret, på et vis, men ikke desto mindre utfordrende. For Min kamp tøyer strikken langt, ved å gjøre livet til sitt stoff, uten markerte kunstgrep.

Min kamp er blitt en slående roman fordi vi møter et menneske som ser seg selv i hvitøyet. Men som også blottstiller sin egen pendling mellom store tanker og trivialiteter, mellom fortryllelse og meningstap.

Karl Ove Knausgård er en forfatter som bør leses med sansene åpne. Blir du med inn i denne romanen, og lar deg lede gjennom minner, situasjoner og stemningsskifter, eller bare til en vanlig dag i 2004 på en benk i en drabantby i Stockholm for den saks skyld, kan det fort hende at du må ha mer.

Det er en kunst å si det som det er.

Til toppen

Andre utgaver

A death in the family
Engelsk Heftet 2014
Min kamp
Bokmål Ebok 2011
Min kamp
Bokmål Heftet 2015

Flere bøker av Karl Ove Knausgård:

Intervju

Det største og det minste

Det er ikke hver dag en norsk forfatter gir ut den første romanen i et selvbiografisk seksbindsverk som skal bli 2500 sider langt, til sammen. I dette intervjuet snakker Karl Ove Knausgård om å skrive om hvordan det er, fremfor hvordan det bør være.

Av Mari Lending

– Din nye roman låner tittelen til en bok som vekker pinefulle assosiasjoner. Hvilke tanker gjør du deg om å appropriere en tittel som mobiliserer så mye uhygge?

– En tittel er det første som møter leseren i møtet med en bok, og kan være det som styrer lesningen av den aller mest. En forfatter gjør derfor klokt i å ikke tolke den, men la den være åpen. I dette tilfellet er det jo litt spesielt, siden assosiasjonene er så voldsomme. Det er i møtet mellom forståelsen av livet som en stor kamp, en veldig strid, en hel verden som skal tvinges i kne, og de livene vi faktisk lever nå, midt i det lille og hverdagslige, at tittelen befinner seg. Den dynamikken finner jeg også igjen i kunsten. Den polske forfatteren Gombrowicz skriver for eksempel i dagbøkene sine om den enorme avstanden mellom kulturens former – altså den høyeste kunsten og filosofien – og hverdagslivene våre. Det er vanskelig å ta Heideggers tanke om Dasein helt på alvor når man sitter og spiser boller en søndagsettermiddag, eller putter skittentøy i vaskemaskinen en onsdags morgen. En av de viktigste karakterene i romanen min, farmoren, gjentar hele tiden en vits – Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k – og det er vel der et sted det ligger. I tillegg kommer det faktum at boken til Adolf Hitler, Mein Kampf, spiller en viktig rolle i det som vil bli den femte boken i denne romansyklusen.

– Kan du si noe om hva «min kamp» innebærer for hovedpersonen?

– Ah! Problemet med å skrive selvbiografisk er at jeg ikke bare må analysere hovedpersonen i intervjuer, men faktisk også meg selv. Og det er jo ikke lett! Det du egentlig spør om, er «hva strir du med du da, Karl Ove?» Men ok, om jeg begrenser svaret til å gjelde denne romanen, består den grovt sett av to deler: første del foregår på en nyttårsaften, hovedpersonen, som er seksten år, er ikke invitert noe sted, og handlingen dreier seg om hans forsøk på å komme inn på en fest. Det er det lille, to ungdommer som går gjennom snøen med hver sin pose øl i hånden, men for dem er det også det store, det er alt de har akkurat da, slik ser livet deres ut. Og de er seksten år, fylt til randen av følelser som man er i den alderen. I den andre delen er hovedpersonen snart tretti år, hans far dør, det hører med til de store og skjebnesvangre tingene i livet, men er likevel omgitt av hverdagslighet, og romanen beskriver ganske enkelt hvordan hovedpersonen drar ned sammen med sin bror til byen der faren døde, og følger dem i to dager der. Et underliggende mål for meg har vært å forholde meg til hvordan det er, heller enn hvordan det bør være. At det har vært viktig, har også med meg selv som person å gjøre, jeg er den typen som nikker høflig og er enig i alt som blir sagt, selv om jeg i mitt indre brenner av uenighet. Det sosiale har alltid vært et bånd for meg, det er hva andre synes som har vært viktig, og det forsøker jeg å bryte i litteraturen – ikke ved å hevne meg eller skjelle ut folk, men ved ganske enkelt å beskrive hvordan jeg opplever verden.

– Du har skrevet en roman med sterke selvbiografiske trekk, lånt hovedpersonen ditt eget navn og ytre livshistorie, og for alt leseren vet figurerer de andre personene du beskriver, familie og venner, også under egne navn. Representerer det frihet eller tvang å legge en roman så utilslørt tett til ditt eget liv?

– Alle forfattere skriver i forhold til helt bestemte begrensninger eller regler. De mest opplagte er selvfølgelig de få som bruker bunden form, for eksempel sonetter, men også prosaister gjør det. I en realistisk roman får det ikke forekomme fantastiske elementer, i en «show it, don't tell it»-novelle får ikke personene analyseres eller forklares, i en Ole Robert Sunde-roman får det ikke forekomme klisjeer eller banaliteter (om det gjør det, vendes de om og granskes på en så inngående måte at de forvandles til noe annet), i en Hanne Ørstavikroman får det ikke forekomme blødmer eller ordspill eller vitser, i en Jon Fosse-roman får det ikke forekomme akademiske utlegninger eller samtaler om Sopranos eller forskjellen på hamburgere på MacDonalds og Burger King. I den romanen jeg har skrevet, er regelen enkel: Bare det jeg selv har opplevd eller hørt om, kunne jeg skrive om. Fra utsiden ser det kanskje ut som tvang, fra innsiden fortoner det seg tvert imot som en rikdom og tilgang. Selv det minste øyeblikk er rikt på gjenstander, bevegelser, lyder, lukter, intensjoner, forståelser, misforståelser, stemninger, følelser, og om man handlet ut ifra en bestemt overbevisning når man var 17 år, kan alt ha forandret seg og se helt annerledes ut når man er 37. Om hvert menneske er en øy, er den øya enorm, for i den viser hele verden seg. For meg var det mest påfallende og problematiske ved det selvbiografiske det som hadde med tiden å gjøre – roman-tid er en ting, virkelig, opplevd tid noe helt annet. I en roman betyr det noe bestemt når karakteren ser på klokken. I virkeligheten ser man bare på klokken. I en roman betyr det noe bestemt når en karakter møter en gammel venn på gaten. I virkeligheten møter man bare en gammel venn, og det behøver ikke bety noen ting. Når man går inn i hverdagen på det nivået, fra minutt til minutt, er det som om sammenhengene begynner å løse seg opp. Hvordan holder vi verden sammen i virkeligheten? Jo, vi har en lang, lang rekke forestillinger om sammenheng og kontinuitet, årsak og virkning, motiver og beveggrunner som vi bruker uten å tenke på det, det er en del av vår verden – som romanens former av betydning på en måte er et bilde av. Og det kan man kanskje si er en form for tvang? Altså noe vi er i, som vi selv ikke bestemmer over? Sett på den måten har det å skrive så tett på virkeligheten handlet om frihet for meg.

– Det ligger et mot i å skrive utleverende selvbiografisk. Etter min mening er det modigste og ubehageligste ved Min kamp, at den utleverer en faktisk verden og en tankeverden som er så presserende ordinær, alminnelig, triviell. Når romanen påstår at «Å skrive er å trekke det som finnes ut av skyggene av det vi vet», kan det leses som en poetikk. Er den uslitelige gjengivelsen av tilsynelatende ubetydelige detaljer en metode for å nærme seg det som ligger i skyggen av det vi vet?

– Absolutt. Det har vært et motiv. Et annet, og like viktig, var å forsøke å få frem en følelse av nærhet. Altså at man er der sammen med hovedpersonen. Nesten føler det han føler. Alt handler egentlig om å overskride grensen mellom liv og litteratur. Også i det. Jeg vet ikke om det har blitt sånn, antagelig ikke, kanskje irriteres man bare av alle disse detaljerte beskrivelsene. Det har også vært et forsøk på å forstå sammenhengen mellom det store, altså sorgen over en død far, og det lille, teposen i tekoppen. Når forsvaret bryter sammen, kan begge deler overvelde. Og jeg er ustoppelig fascinert av livets overbygninger – de idealer vi har, og de forestillinger vi har – i kontrast til livets grunnplan, om du unnskylder den billige metaforen. Døden står jo helt sentralt her. Hva er døden?

– I Ute av verden inkorporerte du essayistiske passasjer, i En tid for alt skrev du i dialog med historiske og teologiske kilder. I Min kamp tillater du deg få utskeielser i form av essayistikk, litterære dialoger, teksten er allusjons- og metaforfattig, fortellingen er nesten overlatt til seg selv, hvis det går an å tenke seg noe sånt. Hovedpersonen ønsker å skrive en roman om faren, men tviler på om det er mulig fordi det ligger for nært livet hans, – og dermed ikke så lett lot seg tvinge inn i en annen form, som jo er forutsetningen for litteratur. Denne romanen er etter min mening ikke preget av formale anfektelser. Er du enig i det?

– Det var mitt håp, ja. Jeg skal ikke legge skjul på at det var en vanskelig bok å skrive. Jeg løste det på den måten at jeg sa til meg selv at jeg skulle drite i kvaliteten, drite i nivået, drite i det litterære. Istedenfor å jobbe med en passasje til jeg syntes den ble bra, altså med kvalitet, tenkte jeg bare i kvantitet: først var kravet at jeg skulle skrive fem sider hver dag, uansett, deretter ti sider. Og når man skriver ti sider hver dag, blir det ikke plass til så mange anfektelser om litterær kvalitet. Historien var det viktigste, det
eneste. Men, og det er et viktig men, det å ikke ha formale anfektelser, som du uttrykker det, er også en formal anfektelse, det er også noe dypt litterært.

- Ambisjonen «om en gang å skrive noe enestående» er det som «har holdt meg i gang hele mitt voksne liv», innrømmer hovedpersonen. Dette lykkes han jo i, etter som han (i likhet med deg) debuterer med romanen Ute av verden. En av verdens mest berømte romaner er like berømt oppsummert i setningen «Marcel blir forfatter». Man får en følelse av at Min kamp også kan være innledningen på et større litterært prosjekt, som muligens også kunne oppsummeres som «Karl Ove blir forfatter»?

– Nja. «Karl Ove blir førti» er vel kanskje mer treffende. Men at det er en del av et større litterært prosjekt, er riktig: i høst kommer det ut tre romaner, neste vår kommer det ut tre til, altså i alt seks romaner. De er selvstendige og kan leses hver for seg, men skal til sammen utgjøre én stor roman, Min kamp.

Til toppen

Utdrag

Når jeg sitter her og skriver dette, har det gått over tretti år. I vinduet foran meg ser jeg vagt gjenskinnet av mitt eget ansikt. Bortsett fra øyet, som glinser, og partiet like under, som matt reflekterer litt lys, ligger hele den venstre delen i skygge. To dype furer går ned pannen, en dyp fure går ned langs hvert kinn, alle likesom fylt av mørke, og når øynene er stirrende og alvorlige, og munnvikene såvidt går nedover, er det umulig ikke å tenke på dette ansiktet som dystert.
      Hva er det som har satt seg i det?
      Idag er det den 27. februar 2008. Klokken er 23:43. Jeg som skriver, Karl Ove Knausgård, ble født i desember 1968, og er altså i skrivende stund 39 år gammel. Jeg har tre barn, Vanja, Heidi og John, og er gift for andre gang, med Linda Boström Knausgård. Alle fire ligger og sover i rommene rundt meg, i en leilighet i Malmö, hvor vi har bodd i halvannet år. Med unntak av noen av foreldrene til barna i Vanjas og Heidis barnehage, kjenner vi ingen her. Noe savn er det ikke, i alle fall ikke for meg, det sosiale får jeg likevel ingenting ut av. Jeg sier aldri det jeg egentlig tenker, aldri det jeg egentlig mener, men legger meg alltid tett opp til den jeg til enhver tid prater med, later som om det de sier, interesserer meg, bortsett fra når jeg drikker, da jeg som oftest går for langt den andre veien, for å våkne til overskridelsens angst, som bare har vokst med årene, og nå kan vare i uker.

[...]

Yngve trykket ned dørhåndtaket og skjøv inn døren.
      – Å, fy faen, sa han.
      Jeg kløv opp trappen, og da jeg gikk etter ham gjennom døråpningen og kom inn i forgangen, måtte jeg snu hodet bort. Lukten der inne var uutholdelig. Det stinket av råte og piss.
      Yngve stod i hallen og så seg rundt. Det blå vegg-til-vegg-teppet var dekket av mørke flekker og merker. Den åpne, innebygde garderoben var full av flasker og poser med flasker. Klær lå slengt overalt. Flere flasker, kleshengere, sko, uåpnede brev, reklameblader og plastposer lå strødd utover gulvet.
      Men det verste var stanken.
      Hva faen kunne lukte slik?
      – Han har ødelagt alt, sa Yngve og ristet langsomt på hodet.
      – Hva er det som lukter så jævlig? sa jeg. – Noe som ligger og råtner et sted?
      – Kom igjen, sa han og gikk mot trappen. – Farmor venter på oss.
      Halvveis oppe i trappen stod det tomflasker på trinnene, kanskje fem, seks på hvert, men jo nærmere avsatsen til andre etasje, jo flere var det. Selve avsatsen utenfor døren var nesten helt dekket av flasker og poser med flasker, og i trappen som fortsatte videre opp til tredje etasje, hvor farmors og farfars gamle soverom lå, var hvert eneste trinn fullt, bortsett fra noen desimeter på midten, hvor man kunne sette foten. For det meste var det halvannenliters plastflasker med øl og vodkaflasker, men også en og annen vinflaske stod der.
      Yngve åpnet døren, og vi gikk inn i stuen. Oppå pianoet stod det flasker, og under det lå poser fulle av dem. Døren til kjøkkenet stod åpen. Det var alltid der hun satt, og det gjorde hun også denne dagen, foran kjøkkenbordet, med blikket ned mot bordplaten og en rykende sigarett i hånden.
      – Hei, sa Yngve.
      Hun kikket opp. Først var det ingen tegn til gjenkjennelse i øynene, men så tentes lyset i dem.
      – Så det var dere som kom, gutter! Jeg syntes jeg hørte noen som gikk i døren.
      Jeg svelget. Øynene hennes var likesom sunket inn i øyenhulene, nesen stod fram og lignet nesten et nebb i det magre ansiktet. Huden var hvit og innskrumpet i rynker.
      – Vi dro så fort vi hørte hva som hadde hendt, sa Yngve.
      – Ja, å, det var forferdelig, sa farmor. – Men nå er dere her. Det er jo godt det, i alle fall!

Til toppen

Om forfatter Karl Ove Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte i 1998 med romanen Ute av verden. For denne boken ble han, som første debutant noensinne, tildelt Kritikerprisen. I 2004 utga han den kritikerroste romanen En tid for alt. For denne ble han tildelt P2-lytternes romanpris og Sørlandets litteraturpris, og boken ble også nominert til Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris. En tid for alt ble kåret til en av de 25 beste norske bøkene de siste 25 år av Dagbladet sommeren 2006.

Karl Ove Knausgård fikk Brageprisen 2009 i kategorien Skjønnlitteratur for Min kamp. Første bok, og ble også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris 2010.

Til toppen

Bøker i serien