Romanenes roman

Klassikeren Moby Dick er nå ute i en ny norsk gjendiktning ved Bjørn A. Herrman. En oversetterbragd. Karl Ove Knausgård omtaler boka.

Av Karl Ove Knausgård

Når jeg leser Moby-Dick om igjen etter mange år, i Bjørn Herrmans friske og levende nyoversettelse, er det første som slår meg hvor liten den er. I tankene hadde jeg laget en storslått syntese av den diabolske og fryktinngytende kaptein Akabs jakt på den like fryktinngytende hvite hvalen, livets ytterste mening og undergang. Men slik var det ikke. Eller rettere, bare slik var det ikke.

Etter den briljante åpningen om vannets dragende, nesten hypnotiske kraft over mennesket, undersøkt i alle sine tenkelige nyanser, slår romanen om og følger sin hovedperson, Ismael, inn i en for oss fremmed, men en gang ordinær virkelighet, det amerikanske 1850-tallet, ved en av sine utposter, hvalfangeriet. Mylderet av detaljer er påfallende, og det tradisjonelle over romanens kurs, en havn, en båt, et skip som seiler utover, med denne nitide beskrivelse av alt det som foregår om bord, trekker det fantastiske, selve det store bildet på livet og fallet, inn i virkeligheten på en måte jeg aldri har sett andre steder enn her, i denne romanen.

Moby-Dick er ingen perfekt roman, men den er den perfekte romanen. Neste gang diskusjonen om romanens framtid blusser opp, kommer jeg til å tenke at romanens framtid er dens fortid, at alt den trenger for å si noe om oss og alle omveltninger i vår tid, allerede finnes, og har gjort det helt siden Cervantes skrev Don Quijote på begynnelsen av 1500-tallet og Melville Moby-Dick på midten av 1800-tallet. At det er de to romanene alle andre romaner springer ut fra. Begge går inn til kjernen av spørsmålet om hva det vil si å være menneske, men de gjør det ikke gjennom å analysere våre betingelser og vilkår, som de store filosofene gjør, nei, de gjør det gjennom å forlate den rasjonelle rammen som tankene setter, og begi seg inn i det tankeløse, forvirrende, komiske, skremmende, konkrete, latterlige, betydningsløse og meningsfulle livet slik det leves, hvor idealene, forestillingene om virkeligheten, hele tiden brytes mot virkeligheten. Don Quijote går til angrep på en vindmølle, kaptein Akab jager en hval. Det første er en komedie, Don Quijote er like latterlig som vi er, den andre er en tragedie, og vi bærer alle i oss den som mulighet.

I en fantastisk scene samler Akab mannskapet rundt seg, gjennom en besvergende, djevelsk flammende tale får han alle med seg på jakten, og så skånselløst føres den, at alle går under. Den stemmen kan vi også lytte til. Den kan komme utenfra, den kan komme innenfra, vi kan stå imot den eller gi oss hen til den. Dette er det store, men det er ingen Shakespearsk konge som løfter det opp og faller, det er en hvalskipper på en ussel skute fra Nantucket, og i det, tror jeg, lå Melvilles storhet. Like enkelt som fantastisk, det er Moby-Dick.

Melville ville skrive en totalroman, en roman om alt, og valgte seg derfor en lukket verden, som han forsøkte å tømme til minste dråpe. Bildet på den verdenen er hvalfangerhavnen, hvor så godt som alt kommer fra hvalen eller dreier seg om hvalen, til og med prekenen, som foregår i en kirke som er som et skip, og som handler om Jonas i hvalens buk, selvfølgelig – en verden uhyggelig i sin monomani, og et varsel om det som skal følge.

Romanen flommer over av naturhistoriske og naturvitenskapelige utlegninger om hval, historiske utlegninger om hvalfangst, slår over i Shakespeare-aktige monologer, komplett med sceneanvisninger og alt, i neste øyeblikk er det Bibelen som ligger under og dirrer, og så låres en båt, så ros det etter en hval, og alt er saltvann, kropper, årer, bølger, rop og spenning. I Det Gamle Testamentet finnes det knapt en abstrakt tanke, alt uttrykkes gjennom handlinger, alle metaforer fører inn mot kroppen, og noe av det samme finnes i Moby-Dick, i den forstand at alle bilder, alle utlegninger, alle ulike stilnivåer, alle faller inn under bokens store bilde, eller kanskje heller bærer det fram, og det bildet er ingen tanke, er ingen forestilling, er ingen idé, men en hvit hval. Det gjør Moby-Dick til en roman man kan forstå på et nesten uendelig antall måter, samtidig som alle som leser den, på en eller annen måte nøyaktig vet hva hvalen og jakten på den, er.