En italiensk tragedie

Smedsønnen fra provinsbyen Predappio var først ungkommunist, men ble snart verdenshistoriens første fascist. Med sine svartskjorter marsjerte han mot Roma, ble enehersker og periodens mest populære politiker. Eventyret endte i skam og tragedie, da de skjendede likene av Il duce og hans siste elskerinne ble hengt opp ned på torget i Milano. Møt det machiavelliske maktmennesket Mussolini.

Mens biografiene og bøkene om Adolf Hitler og den tyske nazismen har kommet tett som hagl, er vi ofte forbausende kunnskapsløse om den andre av aksemaktenes bannerførere. Benito Amilcare Andrea Mussolini blir gjerne betraktet som en litt komisk og operetteaktig lillebror og light-versjon av der Führer. Svenske Göran Häggs biografi Mussolini - En studie i makt gir oss muligheten til å korrigere et så overfladisk bilde og i stedet studere den italienske diktatoren og hans politiske bevegelse i helfigur. Samtidig beretter boken om menneskene rundt ham - familien, tallrike elskerinner, politiske rivaler, diktere, profeter, generaler, snyltere og intrigemakere - og tegner et bredt bilde av det italienske samfunnet gjennom første halvdel av forrige århundre.

Hva er Italia?
Skal vi forstå hvem Mussolini var, må vi vite hva Italia er. Her har den svenske forfatteren, samfunnsdebattanten, litteraturdosenten og Italia-kjenneren og -elskeren Göran Hägg valgt sitt utgangspunkt. Han gir oss et fyldig bakgrunnsbilde av det fascinerende landet, som ved forrige århundreskifte framstår som en ny og svært ustabil statsdannelse, preget av politisk kaos, rivninger mellom ulike kongehus og fyrsteslekter, den katolske kirkes sterke maktposisjon og en sosialistisk bevegelse på frammarsj.

Det er inn i et slikt ustabilt landsbymiljø i regionen Emilia-Romagna Mussolini fødes søndags ettermiddag den 29. juli 1883, som førstefødte sønn av en revolusjonær og fanatisk antiklerikal smed og en folkeskolelærerinne fra en familie med sosiale ambisjoner. Ateismen og det revolusjonære politiske standpunkt skulle sønnen snart ta i arv etter faren. I yrkesvalget fulgte han i mors fotspor, utdannet seg som lærer og fikk sitt første tilnavn som il Professore.

Og hvem var Mussolini?
Forfatteren følger sin hovedperson tett gjennom barndom, ungdom og utdanning til eksiltilværelsen i Sveits, som journalist, forfatter (av bl.a. den såpeoperalignende romanføljetongen Kardinalens elskerinne) og sosialistisk agitator, noe som bringer ham på politisk møte med Lenin. Mussolini etablerer et langvarig forhold til den jødiske elskerinnen Margherita Sarfatti, gifter seg med stesøsteren Rachele og får datteren Edda. Navnevalget uttrykker den litteratur- og musikkinteresserte farens beundring for Ibsens drama Hedda Gabler.

Mussolinis karriere i den revolusjonære bevegelsen er i rask framgang. 29 år gammel er han allerede en nasjonal politisk selebritet og tiltrer stillingen som sjefredaktør for venstresosialistenes hovedorgan Avanti! i Milano. Allerede her avtegnes de egenskaper som kommer til å prege hans politiske framtid: lysende talerferdigheter og evnen til å formulere lederartikler som framstår som agitatoriske mesterstykker, kombinert med en nesten usannsynlig politisk sluhet og en sterk vilje til makt.

Verdenskrigens vendepunkt
Første verdenskrig var et vendepunkt i Europas historie, også for Italia og for Benito Mussolini. Han kom på kant med sosialistene, fikk sparken i Avanti!, startet sin egen avis Il Popolo d’Italia, som forkynte hellig krig, og deltok som soldat ved fronten i Slovenia. Italias krigsdeltakelse endte med enorme tapstall, statsfinanser i ruiner, firedoblede levekostnader og ydmykelse ved Versailles-freden. Landet lå åpent for Fasci di Combattimento, de nye fascistiske stridsgruppene som Mussolini stod i spissen for.

Et underlig innslag i historien om fascismens fødsel er kapitlet om dikterprofeten Gabriele d’Annunzio, som i 1919 i spissen for 2500 mann gjenerobret den italienske grensebyen Fiume fra den nye statsdannelsen Jugoslavia. Der regjerte han gjennom 15 måneder i sitt lyriske diktatur, et av de merkeligste politiske eksperimenter i verdenshistorien. Han skapte et laboratorium for fascistiske ideer og riter, som romerhilsen med hevet høyrehånd, fascistsanger og korporativisme, men innførte også allmenn stemmerett, sågar for kvinnene, og frihet for homofile. Il Vate - profeten - skulle bli stående som den fremste rival til il Duce i kampen om lederposisjonen i den nye fascistiske bevegelsen, fram til han i august 1922 falt ut av vinduet i sin villa i Gardone og ble invalidisert for livet. Häggs framstilling godtgjør langt på vei at Mussolinis folk medvirket til ulykken.

Alt lykkes for denne regjering
Med d’Annunzio ute av spillet - og etter det påfølgende mordet på den politiske motstanderen Matteotti under lignende mystiske omstendigheter - var grunnlaget lagt for Mussolinis fascistiske diktatur. Av de tre høyreradikale bevegelsene som preget Europa i mellomkrigstiden, var den italienske førstemann til makten, allerede i 1922. På mange måter skilte den seg fra sine slektninger: sosialt var den italienske fascismen nærmest venstreorientert, og den var verken rasistisk som den tyske eller konservativt religiøs som den spanske.

Det første tiåret var den italienske fascismen på mange måter en suksesshistorie. Mussolini ble en pioner innen lederkult. Autostradaer ble bygget ut, det ble lagt til rette for nye landbruksarealer, konflikten mellom kirken og den italienske staten ble løst gjennom lateranpakten, Somalia ble kolonisert, og mafiaen nedkjempet. Da Italia i 1934 slo Tsjekkoslovakia 2-1 etter ekstraomganger i finalen i fotball-VM og dramatikeren Luigi Pirandello, kjent som en ivrig tilhenger av regimet, senere samme år ble tildelt Nobelprisen i litteratur, kunne man stolt slå fast: Alt lykkes for denne regjering. Mussolini har alltid rett!

En rørlegger i regnfrakk
Har Mussolini alltid rett? Vendepunktet i denne italienske tragedien kommer i siste halvdel av 1930-årene. Overfallet på Etiopia med brutal bruk av sennepsgass og engasjementet på Francos side i den spanske borgerkrigen svekker regimets omdømme kraftig. Ikke minst skal et møte i Venezia 14. juni 1934 bli en skjebnesvanger opptakt til Mussolinis nedtur.

Il Duce og hans folk stilte i paradeuniform, mens der Führer ankom i trenchcoat. Non mi piace! uttalte Mussolini etter møtet. Jeg liker ham ikke! Han oppfattet tyskeren som en useriøs rasistisk skravlekopp og omtalte ham foraktfullt som en rørlegger i regnfrakk. Hitler på sin side var både sjarmert og begeistret, og møtet ble trass i Mussolinis uvilje det første skritt mot den ulykksalige alliansen mellom aksemaktene.

I årene som fulgte skulle Mussolini komme til å knytte Italias skjebne stadig sterkere til naziregimet og den gamle arvefienden i nord. I mai 1940 så han etter lang tids tvil ingen annen utvei enn å gå med i krigen på Tyskland side, en beslutning med katastrofale konsekvenser.