Nina ble stående ubesluttsom øverst i trappen. Nå er du paranoid, sa hun til seg selv. Den politimannen har jo
nettopp sett der nede. Det er ingen der. Men etter alt hun hadde sett og fått vite i kveld, var det vanskelig ikke å være overnervøs.
Bare slå av lyset og lukk døren, tenkte hun. Det er ingenting. Noe i henne ønsket å gå ned og se etter, for hun var klar over at hun ikke kom til å glemme den lyden, selv om fornuften sa henne at det sikkert bare var fantasien som jobbet overtid. Men det var dumt å gå ned den trappen, for der nede var det ikke så mye som et lys
som virket. Hun ble stående øverst i trappen og nøle, og så fikk hun en idé. Med en besluttsom bevegelse slo hun av lyset i trappegangen, lukket døren
og låste den. Så trakk hun en kjøkkenstol bort til kjellerdøren
og kilte den under klinken.
"Greit," sa hun utfordrende.
"Hvis du er der nede, så kan du
bli der også."
Nina gikk tilbake til ovnen for
å hente tekoppen. Hun sto foran henne. Øynene var ville, og i hånden holdt hun en pistol.
"Jeg er ikke der nede," sa hun. "Jeg er her."
Til toppen