| Forfatter: | Johan Theorin |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 391 |
| Forlag: | Gyldendal |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Nattfåk |
| Oversatt av: | Bolstad, Kari |
| Serie: | Ölandsserien |
| Serienummer: | 2 |
| ISBN/EAN: | 9788205387713 |
| Kategori: | Krim og spenning og Krim og mysterier |
Johan Theorin har sagt om seg selv at han er en drømmer. En mørk drømmer. Midt i det mørke finnes en unik fortellerglede. En evne til å slå kloa i deg og ikke slippe tak før siste ord er lest. Nattefokk er en høyst uvanlig blanding av krim og overnaturlige hendelser. Theorin tviholder på deg og etablerer et miljø, en stemning som gjør at du ønsker at boka aldri må ta slutt.
Et av fyrene lyser bare natten før noen skal dø
Nattefokk er den andre i en serie på fire kriminalromaner fra Theorins Öland. Katrine og Joakim Westin fra Stockholm er lei storbylivet og kjøper Åludden gård, som er bygd av tømmer fra et skip som forliste der i 1846. De går i gang med oppussing av den forfalne gården. Utpå høsten får de høre sagnet om at gården hver jul får besøk av de døde som en gang bodde der. Og at det ene av de to tvillingfyrene bare lyser natten før noen skal dø. Det går ikke lang tid før ting begynner å skje. Uforklarlige ting. Fortalt i en språkdrakt de beste krimforfatterne kan misunne Theorin.
Og sorgen fører deg til slutt frem til løsningen
På en finurlig måte kobler Theorin det gamle livet i Stockholm med hendelsene på Öland. Og når en i familien dør, kan ikke Joakim godta at det var en ulykke. Han har mistet det kjæreste han hadde og må vite hva som egentlig skjedde, og setter i gang sin egen etterforskning. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert. Nattefokk er en fortelling så spennende at det sitrer i kroppen hver gang du blar over til neste side. Theorin beskriver Joakims sorg på en måte som setter spor i deg. Og sorgen fører deg til slutt frem til løsningen på mysteriet. Da har du allerede opplevd det iskalde gufset fra nattefokket som feier inn over øya. Hvordan overtro kan bli til tro. Hvordan mørket kan utvikle fantasien. Og hvordan Theorin samler alle trådene under et voldsomt uvær på selveste julenatten på Åludden gård.
Av Bernt Roald Nilsen
De var framme ved familien Carlssons mursteinshus. En svart katt forlot trappa og smatt rundt hjørnet, og Westin spurte lavt:
”Hvem fant henne … var det Katrine?”
”Nei,” sa Tilda. ”Jeg tror det var en av barnehagetantene.”
Joakim Westin snudde seg og sendte henne et langt blikk, som om han ikke forsto hva hun snakket om.
Tilda forsto senere at hun burde ha stanset på trappa og pratet mer med ham da. I stedet tok hun enda to skritt opp mot ytterdøra og banket forsiktig på en av glassrutene.
Det gikk et minutts tid, så kom en blond kvinne i strikkejakke og skjørt og åpnet. Det var Maria Carlsson.
”Hei, kom inn,” sa hun lavt, ”jeg skal gå og vekke dem.”
”Du kan la Gabriel sove,” sa Joakim.
Maria Carlsson nikket og snudde i gangen, og de to gjestene fulgte langsomt etter. De stanset innenfor døra til stua, en kombinasjon av tv-rom og spisestue. Levende lys var tent i vinduene, og en stereo spilte lavmælt fløytemusikk.
Det lå en høytidelig begravelsesstemning i luften, syntes Tilda, som om det var her i huset noen hadde dødd og ikke borte ved fyrene ved Åludden.
Maria Carlsson forsvant inn på et mørkt rom. Etter en liten stund kom den vesle jenta ut i lyset.
Hun hadde på seg bukser og genser, holdt et kosedyr i et hardt grep under armen og så på dem med et søvnig, uinteressert blikk. Men da hun oppdaget hvem som sto på den andre siden av rommet, kviknet hun fort til og begynte å smile.
”Hei, pappa!” ropte hun og småsprang med lette skritt over gulvet.
Datteren visste ingenting, forsto Tilda. Ingen hadde ennå fortalt henne at moren hennes hadde druknet.
Enda underligere var det at faren, Joakim Westin, ble stående stiv i døra, uten å møte datteren sin.
Tilda kastet et blikk på ham og så at han ikke lenger var sammenbitt, men redd og forvirret – nesten skrekkslagen.
Joakim Westins stemme var fylt av panikk.
”Det der er jo Livia,” sa han og så på Tilda. ”Men Katrine? Kona mi … hvor er Katrine?”
