| Forfatter: | Tove Nilsen |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2010 |
| Antall sider: | 268 |
| Forlag: | Oktober |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Skyskraperkvartetten |
| Serienummer: | 4 |
| ISBN/EAN: | 9788249507740 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale Nede i himmelen
Tove Nilsen er endelig tilbake på Bøler
Jeg var ikke ferdig, og måtte tilbake til grunnfjellet. Jeg føler meg veldig nær dette miljøet. Disse skjøre, slitne ungdommene. Det var dem jeg ikke kunne slippe!
Tove Nilsen er engasjert når hun snakker om Tove, Goggen, Svenna og resten av gjengen. Intenst engasjert. Det begynte på åttitallet, når skyskraperenglene erobret hjertene våre. Femten år gikk før to nye romaner om samme miljø kom. Da trodde mange at hun var ferdig med kjernestoffet sitt. Men sånn var det ikke. Slettes ikke. De siste ti årene har hun visst at hun ikke var ferdig med disse ungdommene. Men hun visste bare ikke veien videre. Først i fjor løsnet det.
En vond og vakker tid
Nede i himmelen er en strålende fortelling om en tid de fleste elsker og hater. En tid så vond og vakker at du aldri ville vært den foruten.
Tove Nilsen er tilbake på sitt kjære Bøler. Drabantbyen der englene bodde i skyskrapere, og det ubrukte livet bød seg fram til høystbydende. Det var der det hele startet. Både livet og forfatterskapet hennes. Nede i himmelen følger opp de tre andre bøkene om oppveksten på Bøler, men denne gang går hun dypere ned og prøver å finne ut hva som skjedde noen år senere. Det er en gripende fortelling om englenes mørke hemmeligheter. Året er 1968.
Hele Bølers syndebukk
Det er førjulsvinter 1968, den siste vinteren vi kunne se opp på månen og si at der oppe har ingen vært. Nå dreier det seg om noe helt annet enn deling av skolevei, matpakker og smågodt. Tove og Goggen er tenåringer, alt er fryktelig skjørt, og kjærligheten smaker av evighet. Goggen er blitt hele Bølers syndebukk, og får skylda for alt det gale som skjer i drabantbyen. Han slår tilbake og tryner. Bokstavelig talt. Tove kjenner smaken av svik når hun er vitne til at Goggen pakker kofferten og forlater høyblokka for godt. Hun treffer kunstnerspiren Kristian Winther og vestkantgutten Tom Dahl. Eller Empty Valley, som han selvsagt kalles på Bøler.
Universelt og personlig
I Nede i himmelen er vi ikke inne i hodet til en 16-åring. Førtifem år senere er det den voksne Tove som tenker tilbake på alt det som skjedde. Ikke bare kjærligheten til Goggen og de andre kjærestene, men også foreldrene og deres grusomme krangler, vekkelsesmøtene til fru Haldorsen, og Svenna og faren i Framfylkingen. Et gjensyn de fleste av oss vil kjenne seg igjen i, ikke minst fordi Tove Nilsen på mesterlig vis gjør den universelle oppveksten så nær og personlig.
Noe du aldri kommer over
Den underlige lojaliteten til oppveksten er sterk i Nede i himmelen. Som Tove Nilsen selv skriver: Det er noe jeg aldri kommer over, og derfor må jeg skrive om det. Ryktene om Goggen og det han og Lambertseter-Linda har gjort. Reisen til den andre siden av byen sammen med Empty. Champagnens virkninger når de låser seg inn i det tomme barndomshjemmet hans, et dystert tømmerhus på vestkanten. Og så - plutselig - forlater vi henne og alle de andre på Bøler. Hun står der med restene av champagnebobler i blodet. Støttet mot en stolpe, gulpende, og venter på å bli edru nok til å gå hjem. Hvem har vel ikke opplevd akkurat det? Det er som om det er du som står og tenker på tiden nede i himmelen. Tiden da du var tenåring. Det alene - dine vonde og vakre ungdomsminner - er grunn god nok til å lese denne fantastiske oppvekstromanen.
Av Bernt Roald Nilsen
Tove Nilsens nye roman har en fortellerkraft som bør plassere den blant høstens beste romaner.
- Dagsavisen
Andre utgaver
| Nede i himmelen | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2010 | |
| Nede i himmelen | |||
| Bokmål | Ebok | 2011 | |
| Nede i himmelen | |||
| Bokmål | Heftet | 2020 | |
Flere bøker av Tove Nilsen:
Utdrag
Det var den sommeren som var så varm at det virket som om den aldri skulle ta slutt. Jeg var på vei inn da Goggen kom ut av heisen med håndkle over skuldrene, han skulle sykle til Ulsrudvann for å bade og spurte om jeg ville bli med. Det behøvde ikke vært noe spesielt med det, vi hadde flyttet inn i samme blokk da vi var fire, vi hadde gått i samme klasse år etter år. Vi hadde hengt sammen, ikke bare vi to, men en hel skokk, det bodde over hundre unger bare i vår blokk. Vi var vant til å farte hit og dit, det var ikke noe rart i at Goggen spurte om jeg ville bli med, han sa at han kunne vente mens jeg hentet sakene mine. Jeg skyndte meg inn i heisen, trykket på åttende, knyttet hendene for å få heisen til å gå fortere, løp bortover korridoren, låste meg inn, fabrikkerte en av de mange løgnene jeg var så god på, dro med meg badedrakt og håndkle, løp nedover trappene, løp så jeg fløy mens forventningen flakset, og der sto han og ventet på meg. Der sto han med det liksom-uanfektete uttrykket som gjorde så mye med meg, gjør det fremdeles, så jeg blir urolig femogførti år etter når jeg sitter og skriver i et forsøk på å holde oss fast og finne ut hva som egentlig skjedde med oss. Der sto han og var den jeg måtte lyve om for mor og far, den jeg ikke lenger fikk være sammen med. Han som lærerne hatet, han som hadde trukket kniv mot faren sin, han som hadde vært gjennom straffesak og uker i ungdomsfengsel på Bastøy, Norges eneste fangeøy, som det seinere skulle lages bøker og dokumentarfilmer om, rapporter som skulle få oss alle til å riste på hodet over brutaliteten i straffemetodene. Goggen hadde rømt fra Bastøy, blitt sendt tilbake, for så å bli sluppet fri, og hvordan gikk det an at alt dette hadde skjedd før vi var fylt seksten?
Akkurat det skulle jeg ønske handlet om fortellingens feilregning i mitt voksne hode, men jeg går tilbake til album og dagbøker, jeg leter i arkiver og ser at jeg har rett. Sommeren 1967, som mange forbinder med seksdagerskrigen og opptakten til neste årsstudentopprør i Paris, forbinder jeg med en badetur til Ulsrudvann øst for Oslo.