Neste år i Havanna (Innbundet)

Forfatter:

Kurt Hanssen (Oversetter)

Med "Neste år i Havanna" har Chanel Cleeton skapt en storslått historie som får deg til å glemme alt rundt deg.  Denne romanen oser av fortellerglede og historieformidling.

Havanna 1959: Nitten år gamle Elisa Perez tilhører sosieteten på Cuba. Det innebærer at hun i stor grad er skjermet for landets voksende politiske opprør. Helt til hun innleder et hemmelig forhold til en lidenskapelig revolusjonær.

Miami 2017: Marisol Ferrera vokste opp med de romantiske fortellingene om Cuba fra bestemoren, og Elisas siste ønske var at barnebarnet skulle strø asken hennes i det landet hun elsket så høyt. Når Marisol kommer til Havanna, opplever hun store kontraster i det vakre, men politisk ustabile landet. Og etter hvert som familiens historie kommer for en dag, forstår hun hva mot og tapperhet betyr.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 352
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Next Year In Havana
Oversatt av: Hanssen, Kurt
ISBN/EAN: 9788202615369
Kategori: Romaner
Omtale Neste år i Havanna

En kjærlighet verdt å kjempe for

Denne storslåtte fortellingen begynner i Havanna i 1959. Nitten år gamle Elisa Perez tilhører sosieteten på Cuba; familien eier en sukkerplantasje og de bor i et herskapelig hus i byens beste strøk.

Vi følger Elisa og de tre søstrene hennes i hverdag og fest, og gjennom deres blikk ser vi også hvordan øya blir gjenstand for et politisk opprør. Det er urolige tider, og det er umulig å forholde seg likegyldig til det som skjer rundt dem. Det sorgløse overklasselivet får en brå slutt, og innad i familien er det også splittelse og uenighet. Det ender med at familien flykter fra sitt kjære Cuba og til USA, der de må bygge seg en ny tilværelse fra grunnen av. Og ikke minst: Elisa må forlate sin store – og forbudte – kjærlighet.

Et siste ønske

Når Elisa er blitt en gammel dame og ligger for døden, har hun ett ønske: at asken etter henne skal strøs på hennes kjære Cuba. Oppdraget går til barnebarnet Marisol, og det er en oppgave som krever mot, for familien er ikke velkommen til Castros øy. De tilhørte fienden, og i Havanna blir Marisol holdt under oppsyn av myndighetene.  Når hun attpåtil får varme følelser for en kubansk mann, tilspisser situasjonen seg og begge er i fare. Kontrastene er store i dette vakre, men politiske ustabile landet. Neste år i Havanna er en levendegjøring av historien, både slik Cuba fortonte seg i tiden før revolusjonen og da Castro tok over makten, og slik landet er i dag, med følgene av politikken som er blitt ført.

Sin egen familiehistorie

Chanel Cleeton har tatt utgangspunkt i sin egen families historie, og gir oss et spennende og unikt innblikk i Cubas dramatiske historie. Dette er en fortelling som fanger deg, og som ikke slipper taket i deg. Historien beveger seg fra bunnløs desperasjon og sorg og til hodestups forelskelse og evig kjærlighet. Vi formelig hører bølgene som slår mot Malecon, strandpromenaden i Havanna, og de eggende og samtidig såre rytmene i den kubanske musikken merkes mellom linjene.

Spennende og gripende

Det er ikke alltid en forfatter klarer den balansegangen det er å både formidle historie på en troverdig og etterrettelig måte og skape karakterer og en fortelling som er både spennende og gripende. Chanel Cleeton klarer dette på briljant vis. Lukter, smaker og farger gir stemning til historien, og den melankolien som alle som har besøkt Cuba har kjent på, strømmer ut av boksidene i Neste år i Havanna. Romanen har fascinert både anmeldere og lesere, og skuespiller Reese Witherspoon valgte den som hovedbok i bokklubben sin, med følgende begrunnelse: «En vakker roman full av forbudte følelser, familiehemmeligheter og heltemot».  Det er lett å forstå hvorfor så mange lar seg forføre av denne romanen.

Av Jorid Mathiassen

Til toppen

Anmeldelser av Neste år i Havanna

«En fristende og nydelig bok for de som liker historiske romaner og bøker med sjel.» 
Library Journal 

«En deilig roman som vil falle i smak både hos de som liker kjærlighetsfortellinger og historiske romaner.» 
Booklist

«Rett og slett en helt fantastisk bok. Den byr på både et mysterium og en lidenskapelig kjærlighetshistorie, samtidig som den er en hyllest til vakre Cuba. Ganske enkelt nydelig.» 
Kate Quinn, forfatter

Neste år i Havanna ble valgt ut av Reese Witherspoon som hovedbok i hennes bokklubb. Hun sier dette om boken:
«En vakker roman full av forbudte følelser, familiehemmeligheter og heltemot.»

Til toppen

Intervju

Inspirert av familiens historie

Chanel Cleeton hadde et nært og inderlig forhold til sin bestemor. Det ble avgjørende i arbeidet med Neste år i Havanna.

– Cuba utgjorde en viktig del av oppveksten min i USA. Faren min og besteforeldrene mine forlot øya i 1967, og de lengtet alltid etter å kunne reise hjem igjen.  Det var imidlertid ikke før jeg ble eldre at jeg innså hvor lite de snakket om revolusjonen i seg selv og det som fulgte i kjølvannet av den. De snakket om Cuba med kjærlighet og om Fidel Castro med sinne, men de hoppet over de negative sidene og tegnet et bilde av en drømmeøy.

De sterke følelsene Cuba fremkalte i familien hennes, inspirerte Chanel Cleeton til å skrive om erfaringene med å bo i eksil, sett fra to ulike generasjoner. – Bestemoren min er en av de personene som har betydd mest i livet mitt, og da hun døde for over ti år siden, ble det et tomrom i hjertet mitt. Å skrive denne romanen fikk meg til å føle at hun var med meg, gjennom sine minner og fortellinger, og jeg satte enda mer pris på familiens mot og styrke. Romanen ble en øyeåpner, og ga meg også et mer nyansert bilde av revolusjonen, forteller Cleeton.

– Bestefaren min kastet aldri mat. Han ville ikke sløse bort noe som helst, og det var ikke før jeg ble eldre at jeg forsto at det var fordi han selv opplevde matmangelen de åtte årene han levde under Fildels regime. Han ble også sendt ut på landet i ett år – bort fra kone og barn – som straff for å ha spurt regjeringen om lov til å forlate Cuba. Før jeg begynte å skrive på romanen, skjønte jeg ikke helt hva det innebar. Under arbeidet med boken møtte jeg også andre familier som hadde lignende historier. Jeg begynte å forstå mer av hvordan folk led i denne perioden, og hvor langt de var villig til å gå for å sikre en bedre framtid for sine barn og barnebarn.

– Bestemor var førti år gammel, hadde polio og var gravid med sitt eneste barn – min far – da Fidel tok makten i 1959. Jeg kan vanskelig forestille meg hvor skremmende det må ha vært å gå gjennom så mye uro og usikkerhet, og å følge i hennes fotspor mens jeg skrev fikk meg til å beundre henne enda mer. Hun lærte meg hva det ville si å være kubansk kvinne, og jeg er glad for å hedre henne gjennom Elisa og hennes søstre.

For ikke lenge siden fikk Chanel Cleeton muligheten til å se leiligheten i Miami familien hennes bodde i da de kom til USA som flyktninger, sammen med sin far og bestefar.
– Det slo meg hvor mye de ofret for at jeg kan leve slik jeg gjør i dag. Mine besteforeldre forlot Cuba med en koffert og den lille gutten sin. De gravde ned de eiendelene de var mest glad i i en boks i hagen, i den tro at de en dag skulle vende tilbake. De krysset havet, kom til et fremmed land der de ikke snakket språket, og med hjelp fra venner og familie startet de et helt nytt liv. Mens de hele tiden håpet at de en dag kunne vende tilbake. Dette er historien til mange familier som er blitt tvunget i eksil, som har måttet forlate hjemmene sine når vold og opprør har gjort det umulig å bli. Min familie er del av et sterkt miljø som har videreført sin historie, sine tradisjoner og sitt håp til de kommende generasjonene. Jeg har aldri vært mer stolt over å være kubansk-amerikansk enn jeg er nå, sier Chanel Cleeton.

Til toppen

Utdrag

Jeg takker ja til en av drinkene som sjenerøst deles ut, rommen smaker både søtere og sterkere enn jeg er vant til, og finner et behagelig sted ved veggen der jeg kan observere de andre. I en familie som min blir man vant til å følge med fra skyggene. Jeg har aldri vært som Beatriz, som er mest lykkelig når hun får ta sjanser. Jeg er heller ikke Isabel – stridslystent forelsket, eller Maria, som ofte har raseriutbrudd. Dette, å se på folk som danser, høre på musikk, drikke en liten slurk rom, er mer enn nok for meg. Det var i hvert fall det.
Og da får jeg øye på ham.
Merkelig nok legger jeg merke til dressen før jeg legger merke til mannen. Den kubanske sosieteten er ikke lavmælt; vi viser fram rikdommen og statusen vår som påfugler. Han er ingen påfugl. Dressen er ikke perfekt skreddersydd etter hans mål, og den er ikke sydd for å imponere. Den er funksjonell – en likefram, svart dress som dekker en høy, tynn kropp. Jeg liker ham bedre på grunn av enkelheten; jeg er litt lei av påfugler.
Han snakker med to andre menn, har stukket hendene i lommene, blikket vender nedover. Han har en kraftig hake, skarpe kinnbein og en overraskende fyldig og flott munn til et så et hardt ansikt. Huden er en anelse mørkere enn min, det uregjerlige, mørke håret krøller seg i tuppene.
Han smiler ikke.
Jeg drikker litt rom, følger ham med blikket, forsøker å gjette alderen hans. De fleste på festen ser ut som om de er litt eldre enn meg – kanskje i begynnelsen av tjueårene – og selv om det er noe strengt over ham, ser han ikke mye eldre ut.
Leppene hans beveger seg raskt når han snakker, hendene er i konstant bevegelse.
Foten min tramper i takt med musikken, etteraper hjertebanken min når jeg ser på ham, vil at han skal se på meg, legge merke til meg.
Og ved et mirakel gjør han det. Kjolen er kanskje litt magisk likevel.
Han snur seg midt i samtalen, hendene peker ut i luften som en dirigent som framfører en symfoni, studerer folkemengden, blikket har den samme hardheten som er stemplet i ansiktet hans. Men det er en hunger under alt det harde – en hunger jeg har sett før – av den sorten som ser på verden og ikke er redd for å si at den ikke er god nok, at det må finnes mer, at han krever forandring. Han ser ut som en mann som tror på ting, og det er virkelig skremmende i disse dager.
Jeg hiver etter pusten.
Øynene hans blir litt større, som om han kan høre pusten min over musikken til Benny Moré, latteren og synden som sprer seg ut over festen.
Han virker ikke kynisk, mer som om livet har satt ham på prøve og gjort ham grov i kantene. Blikket hviler på meg, og leppene stopper et øyeblikk. Han gjør ikke det som er høflig og ser bort, eller later som om han ser på noe annet og bare tilfeldigvis fikk øye på meg på veien. Nei, han stopper og studerer meg, og langsomt, veldig langsomt, sprer et smil seg over ansiktet hans, og plutselig, helt overraskende, er han kjekk.

Til toppen