UTDRAG 3

”Hører jeg fem pund?” ropte mannen på plattformen. Ingen svarte. I gruppen hørtes latterbrøl. ”Mine herrer, om dere vil være så vennlige. Jeg ber bare om fem pund. Øm pleie vil gjøre underverker for denne tøsen.”
 Like ved plattformen sto en gruppe afrikanere, noen bare såvidt i stand til å holde seg oppreist, andre med puss rennende fra sår på bena. Fem av dem så ut som de ikke ville beklage det om døden lukket neven om dem. Jeg kjente maven kverne, strupen snøre seg sammen. Jeg så ned for å unngå å møte blikkene deres. Jeg hadde fått mat, og det hadde ikke de. Jeg hadde klær, og de hadde ingen. Jeg kunne ingenting gjøre for å endre utsiktene deres, ei heller mine egne. Det, kom jeg til, var hva det innebar å være slave: fortiden din hadde ingen betydning, i nåtiden var du usynlig, og du kunne ikke gjøre krav på din egen fremtid. Situasjonen min var ikke noe bedre nå enn den hadde vært før. Jeg visste ikke hvor mitt eget barn var. Jeg kunne ikke engang vite om navnet hans var endret. Jeg hadde mistet ethvert håp om å finne ham. På de fem årene siden jeg kom til Carolina, hadde jeg mistet mye mer enn jeg hadde vunnet.
 Plutselig savnet jeg St. Helena forferdelig. Jeg savnet berøringen av Chekuras hånd, kveldene da jeg leste i Bibelen med Mamed, og søndagsettermiddagene rundt suppegryten, lukten av fisk og grønnsaker mens Georgia stelte håret mitt. Jeg savnet sikadenes uavlatelige skrik, som jeg forestilte meg var stemmene til forfedrene mine: Vi skal skrike slik som dette alltid alltid alltid bare for at du ikke skal glemme oss.
 Jeg løftet blikket fra gaten og så på nytt på de elendige fangene. Jeg sverget at jeg aldri skulle la byens larm drukne stemmene deres eller frarøve meg fortiden min. Det var mindre smertefullt å glemme, men jeg skulle se og jeg skulle minnes.

Solomon Lindo hadde et stort, toetasjes hjem av tre i King Street. I første etasje hadde han kontoret som offisiell indigoinspektør i provinsen South Carolina. Han og hans hustru bodde over og bak lokalene.
 Da vi ankom, ble jeg ikke avkledd eller inspisert, men ble tatt med inn i det store huset. Lindo gikk og lot meg stå igjen helt alene. Jeg la merke til store vinduer, malerier av Lindo og en kvinne, og stoler med utskårne føtter. Mens jeg så på et trebord med sølvvaser, kom en kvinne inn i rommet. Hun var høy, slank, veldig hvit og mindre enn ti år eldre enn meg. Hun hadde en kyse på håret og en gul kjole med et enkelt underskjørt. Leppene og nesen var smale, og øynene blåaktige med et ørlite anstrøk av oransje stjerner omkring pupillene. Hvite folk hadde merkelige øyne. De hadde de rareste farvespillene, og det var som om intet par var likt et annet. Solomon Lindos kone hadde vennlige øyne. Hun virket ikke som en som ville bruke pisk.

Til toppen