Terese trekker pusten og hun hører at den skjelver og magen strammer seg igjen, hun må støtte hendene mot kjøkkenbenken, kynnerne har aldri brukt å komme så tett såpass mange uker før en termin, og Terese trekker pusten og konsentrerer seg om å trekke den helt inn, helt ned, men det er som om det sitter noe bak der i svelget, øverst i brystet, noe som stenger, og hun må ta seg sammen nå, hun må rette seg opp nå, de venter på henne i stua, og Terese trekker pusten på nytt, og i det samme ser hun bevegelsen borte ved døra.

Terese slipper taket i benken, hun retter seg opp, og i døra står Jessica, hun ser på henne med det rolige, mørke blikket, og krampen i magen vil ikke slippe og Terese må konsentrere seg for å klare å presse munnen utover til et slags smil. Terese slipper taket i benken, hun retter seg opp, og i døra står Jessica, hun ser på henne med det rolige, mørke blikket, og krampen i magen vil ikke slippe og Terese må konsentrere seg for å klare å presse munnen utover til et slags smil.

– Jeg kommer straks! sier hun. – Jeg bare…

Hun slår ut med hånda, peker ubestemmelig mot noe, benken eller brettet eller kanskje magen, og Jessica blir stående der i døråpningen og se på henne.

– Er det tungt?

– Hva?

– Magen?

Noen ler ute i stua, men Jessica ser på Terese og hun tenker at det er nå hun skal komme med de ferdige frasene; den muntre klagingen over hvor slitsomt det er, hvor tungt det er, hvor ille det er når kroppen hovner sånn opp at det eneste hun klarer å trekke på føttene, er Einars sko, størrelse førtifem, kanskje si noe om de sure oppstøtene også, de som kommer om kvelden og nettene og som holder henne våken, men at hun selvfølgelig – for det er dette hun skal konkludere med – ikke har noen grunn til å klage, hun er tross alt utrolig heldig; et friskt barn, alt ser fint ut, alle kontroller viser at barnet vokser og utvikler seg og nå er det, bank i bordet, bare sju uker igjen. Men Jessica ser på henne og selv om Terese har replikkene innøvd, selv om hun har framført dem utallige ganger tidligere, kommer det ingenting når hun åpner munnen. Noen ler ute i stua, men Jessica bare står der i døråpningen foran henne og ser på Terese med det rolige, mørke blikket.

– Går det bra med deg? spør hun.

Hun ser på Terese, og alt ved Jessica er rolig og vennlig og naturlig gjennomført delikat, og Terese kjenner hvordan svetten renner under bh-en og hun tenker på det hovne ansiktet sitt, det uryddige håret, nuppene i klærne.

– Skal vel ikke klage, sier Terese.

– Og du? Nervøs foran bryllupet?

Jessica ser på henne, og så ser hun til siden, mot kjøkkenvinduet, der de en gang sto ved siden av hverandre, tett sammen, mens de tålmodig speidet ned mot veien, og hva speidet de egentlig etter? Isbilen? Gutter? Fremtiden?

– Vi er jo allerede gift, sier Jessica. – Det blir bare en mottakelse. Og Terese smiler dette kunstige smilet og hun sier, helt uten overbevisning:

– Jeg gleder meg sånn til å hilse på han. Jessica snur hodet tilbake, og hun ser rett på Terese, de store, mørke øynene, nesten svarte, og stillheten mellom dem er så stor og ubegripelig, en gang kunne de si alt, en gang var alt helt annerledes, og Jessica ser forbi henne, mot kjøkkenbordet, og hun smiler det milde smilet sitt og sier interessert:

– Oi! Skal du begynne å studere igjen?

Og Terese henger ikke med, hun må snu seg for å skjønne hva Jessica i det hele tatt sikter til, og der, på kjøkkenbordet bak henne, står esken med bøkene, og på bordet, The Fall of Public Man. Og Terese hører en latter, og det tar tid før hun skjønner at den kommer fra henne selv, en forbløffet latter, en slik latter som følger etter et totalt urimelig utsagn, og Jessica ser på henne, forvirret, og mens Terese hører hvordan latteren hennes liksom henger seg opp i en feil frekvens, kjenner hun en plutselig trang til å gråte, for hvorfor ville det være så usannsynlig at hun tok studiene opp igjen? Og hvorfor står hun her og ler av seg selv? Hvis hun ikke klarer å ta sine egne ønsker og drømmer og behov på alvor, hvordan i all verden kan hun da forvente at andre skal være i stand til å gjøre det?

Til toppen