Det kunne vært verdens vakreste solnedgang. Foran meg blinket elven bred og doven, langs bredden strakte palmene seg høyt til værs, og den synkende solen farget hele landskapet gyllent. Rundt meg kvitret fortsatt fuglene, snart ville sikadene også stemme i. Jeg lente meg inntil rekkverket på broen og stirret utover det glitrende landskapet.Men armene jeg holdt på ryggen, var bundet. Det stramme tauet gnagde seg inn i huden, ga meg mørkerøde sår. Inntil meg sto Chindara, den eldste broren min. Vekten av ham trakk i tauet, trakk meg ned mot rekkverket, hodet hans hang slapt mot brystet, blodet hadde farget skjorten hans rød. Pusten hans var tung, og øynene blasse.Vi var fire brødre som sto på den broen en ettermiddag i 1970. Chindara var 21 år gammel, Sitha var 16, to år yngre enn meg. Sokha var bare ni. Vi sto helt stille, skulder ved skulder, mens solen sakte gikk ned foran oss. Bak oss sto ti soldater i svarte klær og lo.Noen timer senere var vi bare tre.
Til toppen