«Angelika, hør på meg, gjelden er nedbetalt, og huset er overdratt til deg, bare for sikkerhets skyld.» Angelikas hånd klemte rundt hennes. «Og hvis jeg ikke kommer tilbake fra operasjonen nå i ettermiddag,» fortsatte Poppy, «så skal du dra rett tilbake til Kreta og fortelle mamma at jeg aldri sluttet å være glad i henne.» Hun svelget og lukket øynene, pustet ut, lettet over at ordene var sagt. «Jeg sluttet aldri å være glad i henne. Kan du fortelle henne akkurat det? Husk, det er veldig viktig.»
«Ikke snakk sånn. Det er ikke noe «’for sikkerhets skyld’» mamma, det kommer til å gå helt fint.» Poppy kunne høre at datteren kjempet mot gråten. «Jeg lover, mamma, de utfører disse operasjonene hver eneste dag.»
«Man vet aldri.»
«Det med huset, det er jo galskap, men veldig snilt av deg … Tusen takk,» sa Angelika.
«Så slipper du å mase med det,» sa Poppy.
«Slutt nå, mamma! Du er hjemme og på bedringens vei i løpet av noen dager.»
Poppy nikket mot bildet. «Han var vakker, faren din. Jeg elsket ham fra jeg var liten pike, drømte om å gifte meg med ham.» Hun klemte rundt Angelikas hånd. «Den slags kjærlighet falmer aldri, men det vet du sikkert.»
«Kan du fortelle meg om bryllupet, mamma?»
«En dag, men ikke nå, Angelika. Kanskje når jeg kommer hjem.» Poppy lukket øynene og mintes opptakten til bryllupet sitt den gangen for lenge siden.
Til toppen