| Forfatter: | Tom Holland |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2008 |
| Antall sider: | 383 |
| Forlag: | Gyldendal |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Persian fire |
| Oversatt av: | Dimmen, Guro |
| ISBN/EAN: | 9788205385641 |
| Kategori: | Historie |
Det første verdensimperium
En gang var perserne ingenting, bare en ukjent stamme sperret inne på slettene mellom fjellene i det sørlige Iran. Så i løpet av én generasjon feide de over Midt-Østen, knuste eldgamle kongedømmer, stormet kjente storbyer og samlet et rike som strakte seg fra Indus og Punjab i øst til Egeerhavet, Egypt og Etiopia. Kongenes konge kunne herske som planetens mektigste mann, og ressursene hans var så overveldende at de virket nesten ubegrensede. To kontinenter hadde han lagt under seg – hvorfor ikke et tredje?
Storkongens blikk festet seg ubønnhørlig på Vesten. I 480 f.Kr. kunne kong Xerxes og hans hær krysse Hellesponten på en tre kilometer lang flytebro mellom Asia og Europa Han marsjerte mot Athen i spissen for en invasjonsstyrke av en størrelse Europa ikke skulle oppleve igjen før på D-dagen i 1944. Perserne kommer!
Holland og Herodot
Herodot fra Halikarnassos er blitt kalt historiens far, og vi har ham å takke for mye av vår viten om perserkrigene. I briten Tom Holland (f. 1968) har han fått en verdig arvtager. Han er en anerkjent forfatter av både romaner og sakprosa. For noen år siden kom historieverket Rubicon, en besettende beretning om romerrepublikkens triumf og tragedie. I årets utgivelse, Perserkrigene viser han på ny sin sjeldne evne til å bygge bro mellom akademisk kunnskap og en stor leserskare. Boken har gått sin seiersgang i en rekke land, før den nå kommer på norsk.
Perserkrigene er et klassisk drama som topper seg i de myteomspunne slagene ved Marathon, Thermopylene og Salamis. Men før fiendene braker sammen i blodige slagscener, tegner Holland bakgrunnen. Han maler et bredt panorama av hele den verden som gikk til krig. Vandringen starter langs den khorasanske hovedvei som slynger seg gjennom Zagrosfjellene, og binder soloppgang sammen med solnedgang. Vi blir tatt med til Assyria og Media, før vi møter perserne, der en ung mann erobrer tronen i begynnelsen av det sjette århundre. Hans navn var Kyros, kjennetegnet av ørnenese, enorme ambisjoner og så å si grenseløse evner. Han overstrålte alle andre monarker før og etter, ifølge atheneren Xenofon 200 år senere.
Under etterfølgeren Kambyses bærer det til krig mot egyptere og etiopiere og langt inn i Libyas ørken. Konspirasjoner og kongemord fører den unge lansebæreren Dareios til tronen. Foran ham ligger veien til Babylon, historiens første virkelig multikulturelle by, der vi får en innføring i livet i Mesopotamia, landet mellom elvene Eufrat og Tigris.
Hvem er grekerne?
Så rettes forfatterens blikk vestover. Hellas var knapt noe mer enn et geografisk uttrykk på denne tiden. Politisk var landet et lappeteppe av kranglevorne og ofte ekstremt sjåvinistiske bystater. Hvem er spartanerne, spurte storkongen lattermildt, da en tjener advarte mot krigerfolket på Peloponnes. Holland presenterer oss for dette strengt militariserte samfunnet, der konformitet, disiplin og tvilsom seksuell praksis råder.
Deretter tar han oss med til den andre av de dominerende greske bystatene. Athen ble betraktet som en søvndyssende bakevje, men skulle snart komme til å stå sentralt i utviklingen av handel, pengeøkonomi og verdens første demokratiske eksperiment.
Det brygger opp til storm
Først under det joniske opprøret i begynnelsen av det femte århundret får storkongen svidd skjegget sitt. Men i 490 er straffeekspedisjonen mot grekerne et faktum: Dareios’ armada krysser Egeerhavet, og den persiske ildstormen bryter løs. Takket være Miltiades’ slu militærstrategi på den smale kystsletta Marathon, lar friheten seg likevel forsvare.
Andre presserende oppgaver for den persiske supermakt gav grekerne et pusterom på ti år, før den nye storkongen Xerxes startet sitt hevntokt. Våren 480 innledet han invasjonen i spissen for en gigantisk landhær på 250 000 mann, eskortert av en flåtestyrke på 1200 skip. Ved fjellpasset Thermopylene ble han stanset av de greske forsvarsstyrkene. Men gresk forræderi hjalp perserne rundt passet, og spartanerkongen Leonidas og hans 300 mann sterke elitekorps led heltedøden i sin heroiske kamp for å oppholde fienden lengst mulig. Athenere måtte overgi sin fødeby, som ble brent og lagt i ruiner. Men kort etter fikk Themistokles lurt perserflåten inn i et avgjørende sjøslag i det smale sundet mellom Attika og øya Salamis. Her hadde de overlegne persiske flåtestyrkene ingen mulighet til å utnytte sin slagkraft. En skjebnesvanger septembermorgen i menneskets historie måtte en rasende kong Xerxes fra sin utkikkspost på en gulltrone bittert konstatere at hans flåte ble kunst mot klippene, senket eller feid ut av stredene i blodbadet under ham.
Hybris og nemesis
Slik endte storkongens angrep på Vesten, og kong Xerxes gjorde retrett til Perserriket. Slaget i Plataiai påfølgende år under svogeren Mardonios’ ledelse resulterte bare i nytt blodbad og persisk nederlag, denne gang for den spartanske hærføreren Pausanias.
”Perserkrigene” tegner et bilde av den klassiske verden ved et veiskille. Diskusjonen i Athens folkeforsamling, da Themistokles’ foreslo å overgi byen til barbarene og konsentrere kreftene om sjøslaget ved Salamis, betegner Tom Holland som den mest avgjørende debatten i gresk – og kanskje i all europeisk - historie. Likevel er hans bok langt fra noen svart/hvitt tegning av kamp mellom barbarer og demokrater. Han viser oss hva verden har lært av perserne, som demonstrerte muligheten av å bygge en multietnisk verdensomspennende stat, en politisk modell som har inspirert imperium etter imperium. Han legger heller aldri skjul på greske svakheter og skavanker, i form av intrigemakeri og nedrig nettverksbygging eller pederasti og suspekte seksualvaner og kvinnesyn.
Holland har et mesterlig overblikk over militærstrategien i de forrykende sagnomsuste slagscenene. Samtidig har han et sjeldent blikk for forbløffende detaljer, både i den blodige brutalitet på slagmarken, men også utenfor kamphandlingene. Her får vi lese om egypternes forhold til hellige katter, om persernes bruk av platåsko, parykker og personlige sminkører, og om perserkongens forkjærlighet for hagebruk og parkanlegg. Vi får innblikk i kongemord og konspirasjoner, forræderi, spionasje og renkespill, gresk mytologi og forestillingsverden, orakelet i Delfi og den skjønne Helena, olympiske leker og demokratiets vugge.
Boken tegner et lys levende bilde av to og et halvt tusen år gamle hendelser, da verdenshistorien stod ved et vendepunkt. ”Perserkrigene” har på mesterlig vakt til live et gammelt gresk drama, om hybris og nemesis, overmot og skjebne, om myter og mennesker, som har preget våre forestillinger om forholdet mellom øst og vest siden.
I leiren ble mennene vekket til nyheten om at de i løpet av en time skulle rykke frem mot en fiende som aldri før hadde blitt slått av en hoplitthær i åpen kamp, «og hvis navn, når det ble uttalt, var nok til å få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver greker». Likevel - hvis de athenske hoplittene skulle ha noe håp om å avverge at de selv familiene deres og byen ble tilintetgjort, ved å påkalle alt de hadde av fysisk og moralsk styrke, og ved å drive sin tapperhet til et virkelig uutholdelig nivå – da måtte de stålsette seg og gripe denne muligheten.
Slavene som tok seg av deres dyrebare rustninger, hentet straks frem de skinnende rustningene. Snart var de nakne athenerne forvandlet til fryktinngytende roboter av bronse. Senere – omsluttet av brystplater og beinskinner, med skjoldet og spydet i hånden, og med hjelmen skjøvet tilbake på hodet – fant hoplittene sin plass i rekken og stilte seg opp ved siden av sine likemenn i demene, i tredelene i stammene. Det var tradisjon blant athenerne å ordne sine falankser i åtte rekker. Miltiades fryktet imidlertid at de kunne bli omgått av persernes mer bevegelige og lettere infanteri – samt det som var igjen av kavaleriet – så han ga ordre om at sentrum skulle tynnes ut slik at athenernes linje tilsvarte inntrengernes – som nå ble stadig mer synlig bare et par kilometer unna i det tidlige morgengryet. Da de første solstrålene nådde Evboias grå åser i det fjerne, ble ofre brakt til gudene, og forvarslene var gode. Generalene tok plass fremst i rekken Kallimakhos tok kommando over den høyre vingen – slik krigsarkonter vanligvis gjorde – mens platanerne var stasjonert til venstre Themistokles og hans kompanjong – Aristeides, en kommende stjerne i demokratiet – ledet sine stammer i sentrum av falanksen, i dens farlig svekkede hjerte. Miltiades, som hadde den øverste kommandoen denne dagen, sto der alle kunne høre ham. Til slutt hevet han armen, pekte på perserne og ropte: «På dem!»
