Inspirert av en virkelig hendelse

-- Vi skriver alltid ut ifra vår egen lyst. Kjenner vi for å skrive en ny bok om Jasmin, gjør vi det. Akkurat nå har vi en jettebra idé til en ny roman med Joona Linna.

Lars Kepler – alias Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril – er i gang med korrekturen av manusutkast til en TV-serie om Joona Linna når de blir spurt om hva de planlegger som neste prosjekt. Mens en annen forfatter har skrevet TV-manuset, har de selv skrevet frem en ny helt, Jasmin Pascal-Anderson. Hvordan i all verden kom de på noe så vanvittig som å skrive en bok der mye av handlingen er lagt til Dødsriket?

Krigens brutalitet
– Det startet med at Alexanders pappa fikk hjerteinfarkt og havnet i koma. Da han våknet opp flere uker senere, var han fullstendig overbevist om at han hadde vært i en helt annen verden. Krigens brutale verden. Han var hundre prosent sikker. Legene avviste det ved å kalle tilstanden for en psykose, noe som ofte kan fremkalle rare drømmer. Etter noen uker sluttet min svigerfar å mase om det. Men Alexander og jeg klarte ikke å legge påstanden fra oss. En idé til et originalt bokmanus var født, sier Alexandra.

Politi en saga blott
Ingen vet hvor vi havner når vi dør, eller om stedene som beskrives av dem som har vært på den andre siden er basert på drøm eller fakta. Keplers idé var å legge en vesentlig del av et nytt, annerledes bokmanus til Dødsriket. Å lage en actionthriller der vold regjerer, og politi er en saga blott. De ville kombinere det med tanken om hvor langt vi er villig til å gå for å forsvare våre egne barn. De hadde plutselig en krystallklar historie. Den rant ut på skjermen. De hadde ikke noe valg. De ble tvunget til å skrive.

De dødes makt
– Dette er noe helt nytt fra oss. Det finnes mange myter om den andre siden. I religioner, vitenskap og gamle kulturer, ikke minst den kinesiske. Alt kommer jo fra Kina, de dyrker sine forfedre på en helt annen måte enn oss. De tror at de døde har en form for makt, og brenner røkelse av respekt for deres døde sjeler. Det betyr ikke at vi har lagt Dødsriket til en kinesisk havneby, det er bare elementer i boken som minner om den gamle, kinesiske kulturen.

Fascinasjon for vold
De ga tankene fri flyt, og karakterene kom av seg selv. Skrivefasen var en fortryllelse, og resultatet brutalt, for dette Dødsrikets viktigste kjennetegn er ukontrollert vold. Her er det ingen som sørger for lov og orden, og ifølge Kepler er romanen også et forsøk på å prøve å forstå menneskenes voldsomhet. Hva gjør at våre kinosaler fylles når Terminator vises? Hvorfor har mennesker dragning til TV-serier med gladiatorer i hovedrollen? Kort sagt, hvorfor fascineres så mange av det voldelige?
 
Skremmende
– Jeg har en kristen oppdragelse, og har sett hvordan mennesker tilber sin Gud. Men jeg er vel så opptatt av hvordan noen mennesker kan ha så sterke bånd til hverandre, ikke minst til sine barn. Jasmin kan ikke la være å gjøre noe når legene vil stanse hjertet til Dante, hun har jo sett hva som venter ham. Men er det logisk at foreldre går så langt som Jasmin? Og la det være sagt. Det Jasmin opplever i Dødsriket er ikke bare spennende, det er også skremmende. Det håper jeg virkelig leserne våre forstår, sier Alexandra.

Klassisk Kepler
Ellers har det vært business as usual. De satt rett ved siden av hverandre og skrev. Sendte mailer til hverandre, rettet hverandres scener og kapitler. Skrev i nåtid, la stor vekt på det filmatiske, sørget for å lage klare vendepunkter i fortellingen. Klassisk Kepler, med andre ord. Nå er det lansering over hele verden, og de er i gang med nye utfordringer for Joona Linna. Neste høst er forhåpentligvis TV-serien en realitet. Og kanskje dukker Jasmin opp i en senere sammenheng. Hvis Lars Kepler får lyst, da.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

«Skal de gjøre det nå?» spurte hun og reiste seg opp. «Skal de stanse hjertet?»
    «Ja, de injiserer en nedkjølt kaliumoppløsning i kransarteriene slik at …»
     «Jeg vil ikke,» gråt Jasmin. «Jeg vil ikke …»
    Diana forsøkte å omfavne henne og føre henne med seg bort fra vinduet, men Jasmin vred seg unna søsteren og lente seg mot vinduet. Legene beveget seg rolig i operasjonsrommet. De konverserte lavmælt og forberedte en sprøyte på et høyt bord.
    Jasmin gikk kjapt bort til brisken, plukket opp sprøyta fra gulvet og rullet av toalettpapiret med skjelvende fingre.
     «Du behøver ikke å gjøre dette,» sa Diana bedende.
     Jasmin sank ned på kne på gulvet og trakk opp ermet på venstre arm. Hendene hennes skalv så kraftig at hun hadde vanskelig for å se hva hun gjorde. Forsiktig presset hun ut en dråpe av væsken gjennom spissen på kanylen.
      «Hva skjer, hva skjer?» spurte hun.
      «Jasmin, du må stole på legene, de kommer til å redde Dante,» sa Diana med gråt i stemmen.
     Jasmin prøvde å presse kanylen inn i blodåren, men huden beveget seg og hun traff ved siden av, trakk den ut og prøvde på nytt.
     Diana kastet et raskt blikk inn i operasjonsrommet før hun satte seg ned ved siden av henne, tok sprøyta ut av hendene hennes, vendte underarmen hennes mot lyset fra taklampa, og førte kanylen inn i venen.
      «Gjør det,» hvisket Jasmin.
     Munnen til Diana ble til en stram strek idet hun injiserte den kjølige væsken i blodbanen til søsteren, trakk ut kanylen og la en kompress mot stikksåret.
      «Jeg skal holde på den,» sa Jasmin uten å ha kontakt med stemmen sin.
      Diana reiste seg og rygget unna. Jasmin gled ned på hoften og kjente en sviende ild bre seg i kroppen. Hjertet hennes slo raskt som på et skadeskutt dyr. Hun lente seg bakover, la seg ned på ryggen på det harde gulvet og kikket opp på rutemønsteret i taket.
      Det ble tungt å trekke pusten, og nå ble hun virkelig redd.
      En panikkartet dødsangst fikk henne til å ville rømme fra seg selv, hun visste ikke hva hun gjorde, hun skjøv fra med beina og klarte å presse ryggen opp mot veggen, ved siden av brisken, tippet sideveis og kjente en hengende ledning rulle mot skulderen sin.
      Diana hadde rygget enda et par skritt og sto med den ene hånden for munnen og stirret skrekkslagent på henne.
      Det banket hardt på døra.
      Jasmin spente kroppen, men kom ikke lenger før hodet sank ned. Mellom brisken og veggen så hun lette støvkorn sveve opp mot taklampa.
      Hun fikk vansker med å svelge.
      Tenk om jeg dør nå, ropte en stemme panisk inni henne.
      Tenk om dette er en kjempetabbe.

Til toppen