Den kjolen du tok av meg første gang var lilla, akkurat som kjøkkenforhenget hjemme, det som skjulte komfyren. Jeg lå stille og ventet. Spenningen mellom oss hadde vart så lenge at jeg nesten ikke holdt ut å vente til du hadde kledd av deg. Aldri siden har jeg vært så glad for å bo i det huset, aldri siden har jeg synes det var så vidunderlig, så storartet å bo så høyt oppe over hovedstaden, utsatt for vær og vind, som den natten. I ukevis hadde jeg fundert på hva du ville si når du først brøt stillheten og vi virkelig snakket sammen, ikke bare forsiktig utforsket hverandre med ordene som hemmelige patruljer. Hva trodde du av det jeg sa til deg? Hva visste du om meg? At jeg elsket deg, kan ikke ha vært fullt så overraskende for deg som for meg. Da det gikk opp for meg, ble jeg redd. Jeg har så uendelig mange ganger uttalt velformede, lidenskapelige setninger på scenen at jeg i privatlivet foretrekker å snakke nøkternt og objektivt. Du vet også at det eneste speilet jeg har, er på badet. Jeg er ikke interessert i mitt eget ansikt, er ikke nysgjerrig på mine bevegelser.
«Hva kommer jeg til å fortelle deg?» – det var det jeg funderte på, der jeg lå og stirret på den åpne verandadørens lysende blå rektangel, fullt av stjerner. Det kom en kjølig bris fra åsene. Jeg ville ha foretrukket at du hadde gjettet deg til alt, så jeg slapp å fortelle; og samtidig samlet jeg innerst inne ordene, rustne, knirkende ord, om Stensdemningen, om far, om alt det som engang var, Ambrus og tante Irmas sko.
[...]
Du ville helt sikkert ha likt far. Riktignok har jeg aldri snakket om ham, men det er bare fordi jeg aldri har snakket om noe, hvis jeg ikke var helt nødt til det, hverken til deg eller andre. I min barndom måtte jeg tie så lenge at jeg aldri senere har lært å snakke; jeg kan bare lyve eller tie. Alt som står i mitt curriculum vitae er bare løgn. Det folk sier om meg er også bare løgn. Jeg kan lyve slik at jeg kunne leve av det. At jeg er et håpløst tilfelle ble jeg klar over i og med at jeg ikke engang kunne si sannheten til deg.
Men dette er sant, det at far nå ville ha ropt til billen og sagt: «Gå i fred, vandrer!» Han ville til og med ha satt seg på huk foran den. Merkelig, når jeg tenker på ham, ser jeg ham alltid sittende på huk, med det lyse, tynne, pjuskete håret som falt ned over den buede, edelt formede pannen, mens han ser under brillene på en bille eller en blomst. På pannen ser jeg en slags dugg, for han var alltid litt svett i pannen; ikke uappetittlig svett, men pannen hans var fuktig støtt, som når man med varm munn ånder på en glassrute og ånden blir der i all evighet. Da far døde, lå denne duggen igjen på huden hans; jeg tørket den av med hånden, fordi lommetørklærne ennå ikke var tørre. Jeg hadde vasket dem aftenen før, men det var vinter, og det nyvaskede tøyet hang og raslet på tørkeloftet. Lommetørklærne fra tante Irma var de tynneste, det var dem jeg skyndte meg å stryke tørre med strykejernet fylt med trekull, for at mor skulle ha noe å gråte i. Jeg har aldri fortalt deg om tante Irma heller, enda jeg måtte gå i hennes sko i to år.
Til toppen