Roar, min venn og ungdoms sambygding, spør ber meg om å fylle siste sida på hans første bok, og jeg tør ikke si nei. Da kan han bruke mot meg alt vi skrev og opplevde på felles revyscene og show, - eventuelt det vi aldri turte framføre. Samtidig begynte Roar å rote seg inn i det ene bandet etter det andre. Denne erfaringa tok han med seg inn i språk- og litteraturstudier på Universitetet. Han likte best valgfag, og stilte til valg for Venstre. Han liker jo verneverdige ting. Roar har skrevet sanger for de fleste anledninger og er gjerne forsanger. Han er den eneste som har fått meg til å synge på NRK radio, - i seg sjøl en prestasjon. Det var en duett i Fristaten Senjas bidrag til Eurovision Song Contest. Om det var tostemt, er mer tvilsomt.
Etter å ha vært folkevalgt i 30 år, baller han også samfunnsballasten inn i sine episoder i ei bok som koker over av ordspill, assosiasjoner og digresjoner, - musikernes favorittaktivitet på fritida. I 1996 vant Roar «Uvettiaden» under Festspillene i Nord-Norge. Nå følger han i Vett og Uvett-mestrenes fotspor i ei bok, der han berører både det som er «fett» og «ufett». Roars humoristiske sans og fleretasjes humor får du demonstrert til fulle. Det er ikke ei bok om musikk, men alt som oppstår rundt utøvelsen. Musikkbegreper, musikknavn og -titler flagrer mens han forteller og fargelegger historier som faktisk har hendt. I Rocking hippocampus rister Roar fram egne og andres minner. Det er artig lenge før du kommer til punch-line. Nyt boka! Den er bare «fette nice»!
- Tore Skoglund.
