Hans Olav Lahlum:

En ekstremt reflektert fyr ... 

"Jeg er kanskje ekstremt reflektert," sier han og ser litt bekymret ut. "Det analytiske er viktig, uansett om det gjelder historie, sjakk eller krim."

Han kremter og kaster på hodet på den lahlumske måten vi er blitt så vant til når han skal uttale seg. Ser ut av vinduet, ut på Akersgata, vi sitter i bokhandelen til Cappelen Damm. Han er kjent for å ha falt av stolen på direkten i NRKs RedaksjonEN og ha mistet pc-en med manuset til Satellittmenneskene i sommer. Men Lahlum kan så mye mer. Nå lanseres hans andre krim på to år. Menneskefluene solgte i 45 000 eksemplarer. Likevel er han spent på den vanskelige nummer to-boka.

Overveldende kritikk
Mottakelsen av den første var over all forventning. Han beviste at det fortsatt er marked for klassisk krim, og fikk overveldende kritikker. Selv mener han at han treffer både eldre og yngre med sine bøker. De eldre kjenner seg igjen i 60-tallets tidskoloritt, de yngre vil gjerne lese krim som handler om noe annet enn blod og barske politibetjenter. Den store helten er Agatha Christie, men hvordan gikk det til at mannen er blitt krimforfatter?

Tre kriminalromaner på tre år
"Jeg satt på toget mellom Gjøvik og Oslo og funderte over noen menneskeskjebner fra krigen. Jeg fikk en eureka-opplevelse, og så hele historien for meg. Jeg satte meg ned for å skrive, og boken ble omtrent sånn som jeg hadde tenkt," sier han uten å blunke. Som om det å gjennomføre prosessen fra idé til ferdig manus skulle være det enkleste av alt. Etter at krim nummer én var et faktum, kom to nye ideer. Han skrev startscenen på begge, og ba om respons fra forlaget og personlige rådgivere. Svaret var at begge var spennende, og når Satellittmenneskene nå lanseres, er førsteutkastet til hans tredje krim allerede på plass. Den samme duoen utgjør etterforskerne i alle tre. Politibetjent K2 og Patricia Borchmann i rullestol er Hans Olav Lahlums svar på Doktor Watson og Sherlock Holmes.

Perfekt duo
"Patricia er skarp, arrogant og tidvis usympatisk, men god på bunnen. Hun har egentlig en anonym rolle, mens K2 er intellektuelt noe enkel, men ganske sosialt begavet," sier han uten å se på meg. Noen har beskyldt Lahlum for selv å ha en skrøpelig sosial intelligens, og svaret hans er at han er analytisk av natur og forstår de sosiale normene godt. Men det er jo ikke dermed sagt at han alltid må følge dem? Hva er galt med å gjøre ting som er uvanlige, for eksempel å skrive to bøker i året eller gå med én klokke på hver arm?

Tjue skrivedager på hver bok  
På spørsmålet om hvor lenge han kommer til å fortsette å skrive krim, er svaret at han vil fortsette så lenge han leverer på nivå med det han har levert før. Det blir garantert tre i løpet av tre år, og han holder muligheten åpen for at det kommer et par-tre nye etter det. Han brukte tjue utskrivingsdager på hver av de tre første. Så kom rådgivere og redaktører og korrekturlesere inn i bildet før fasen som har med ferdiggjøring å gjøre. Han sier selv at han er en rådgiveravhengig forfatter. Den ideelle arbeidsdagen hans er natten, og han er i besittelse av en langvarig flow når han er i gang, men mister likevel ikke kontrollen på tiden. Kanskje fordi Lahlum er sjakkspiller på høyt plan, og vant til å være kreativ på kontrollert tid.

Kontrollert kreativ
"Jeg er nok kontrollert kreativ," sier han og humrer. Kanskje det er derfor han har flere eksamener enn de fleste, blant annet hovedfag i historie og mellomfag i religionshistorie og statsvitenskap. Når det gjelder de originale titlene på bøkene, får han hjelp av Patricia. Satellittmenneskene kretser rundt et annet menneske som satellitter rundt en planet. De er avhengig av ham på en eller annen måte, ikke minst økonomisk, og kanskje var det derfor mye av handlingen ble lagt til vestkanten av Oslo. Selve plotet ble mer gradvis til denne gang, og han gikk mange runder med personene sine før han var fornøyd. Han ville først ha tretten til bords i klassisk Agatha Christie-stil, men nøyde seg til slutt med elleve, så leserene lettere kan ha oversikt over de mistenkte ...

Kanselliaktig språk
"Jeg har nok et litt kanselliaktig språk," sier han når jeg spør om han har kommentarer til sitt eget språk. Han er anklaget for å ha en arkaisk, så å si gammelmodig form, og smiler når jeg konfronterer ham med det. Språket skal bidra til å sette en tidskoloritt som passer, og den høflige, dannede tonen tilhører 60-tallet, ifølge Lahlum. En akademisk, av og til knusktørr humor er også typisk for måten han skriver på. Selv mener han det kan minne om André Bjerkes underfundige form for humor.

Et vennemenneske
Han er en travel mann, og smir mens jernet er varmt. Han bor på Gjøvik, og tar toget inn til Oslo. Han kjører ikke bil og tør heller ikke tenke på hvordan det ville gått med ham bak rattet. Han underviser på Universitetet, har skrevet bøker om statsminister Oscar Torp og amerikanske presidenter, og holder på med en biografi om Ap-kjempen Reiulf Steen. Og så er han det han kaller et "vennemenneske". Hva han mener med det? Jo, at han har mange gode venner han setter umåtelig stor pris på, i tillegg til de 3298 vennene han har på Facebook i skrivende stund ...

Hans Olav Lahlum intervjuet av Bernt Roald Nilsen

Og dette mener pressen:

"Strukturert, plotmessig er Lahlum på høyden og vel så det."
Aftenposten

"Solid retrokrim fra Hans Olav Lahlum."
Dagbladet

"Det er ingen tvil om at Lahlum treffer blink."
Haugesunds Avis

"Lahlum skal ha honnør for å gripe fatt i leseren fra første side."
Bergensavisen

"Fulltreffer igjen ... Satellittmenneskene er umulig å legge fra seg."
Oppland Arbeiderblad

Til toppen