Blåmandag (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 368
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Blue Monday
Oversatt av: Carlsen, Jorunn
ISBN/EAN: 9788202346607
Kategori: Krim og spenning
Omtale: Blåmandag

Et barn forsvinner sporløst. Tjueto år senere skjer det igjen.

Når fem år gamle Matthew forsvinner sporløst, vekker det enorm oppsikt og harme, og en intens leting etter ham fører ingen steder hen. Når et bilde av den forsvunne gutten blir trykket i avisene, blir psykiateren Frieda Klein dypt bekymret. En av pasientene hennes har fortalt om gjentatte mareritt hvor han har et lite barn. Et barn han kan beskrive i detalj, et barn som er påfallende lik lille Matthew. Førstebetjent Karlsson leder politiets etterforskning og tar ikke Friedas henvendelse alvorlig før en liknende og uoppklart forsvinning tjueto år tidligere dukker opp. Da ber han Frieda om hjelp. Og en unik psykologisk klappjakt er i gang ...

 

En psykologisk klappjakt

Mandag. En dag for mørke impulser. En dag for å rane med seg et lite barn fra en travel gate i London. Først i 1987. Så tjueto år senere, i 2009. Hva slags menneske kan gjøre noe så grusomt?

Etter elleve strålende psykologiske thrillere, er Blåmandag Nicci Frenchs første krimroman med en helt ny helt i hovedrollen, nemlig psykiateren Frieda Klein. Og French leverer nok en gang en intens og god leseopplevelse. Blåmandag er en real pageturner. En utslitt klisjé, ja vel, men her er klisjeen på sin plass. Allerede i første roman med Frieda Klein og førstebetjent Karlsson i hovedrollene er du fortapt. Gjennom en ny pasient kommer Klein på sporet etter kidnapperen, og så er racet i gang. Ikke et fysisk race, men en psykologisk klappjakt der psykiater Klein beveger seg langs sinnets mørkeste, mest bortgjemte stier.

To identiske forbrytelser
Det starter en varm sommerdag i London. Lille Rosie passer på lillesøster Joanna når hun baner seg vei inn i en godtebutikk. På vei inn forsvinner Joanna uten at Rosie kan gjøre rede for hvordan. Tjueto år senere, en mørkeblå novemberdag i samme by, forsvinner lille Matthew på samme måte. Ingen har sett at han forsvant, han er bare blitt borte på vei hjem fra skolen, utenfor en godtebutikk, akkurat som Joanna.

Kleins profesjonelle dilemma
Frieda Kleins nye pasient, Alan Dekker, ble adoptert bort som baby. Han lider av angst, drømmer om en sønn han aldri fikk, ser syner som likner mistenkelig på det som skjedde i 1987. Han viser Klein bilder av seg selv som liten gutt, hun ser samme ansiktet som hun nettopp har sett på forsidene av søndagsavisene, lille Matthew kidnappet på vei hjem fra skolen. Hun har ikke noe valg, bryter taushetsplikten, oppsøker førstebetjent Karlsson med sine opplysninger, og Dekker tas inn til et intervju, som avdekker at dette sporet er vel verdt å følge.

Finurlig avslutning
Blåmandag er ekstremt godt skrudd sammen, både med hensyn til handling og karakterer. Frieda Klein står hele tiden overfor nye dilemmaer når det gjelder bruk av pasientenes opplysninger, forholdet til kjæresten eller egen familie. Det er fascinerende å følge Kleins psykologiske fotspor og hennes skumle turer på egen hånd i Londons bakgater. Og sakte, men sikkert nøster hun opp sannheten ved hjelp av sin mentor, Reuben McGill og Joseph, en ukrainsk håndverker som beskytter henne fysisk. Og én ting er sikkert: Du har ikke løst mysteriet før du har lest siste side. Avslutningen er så finurlig, så hårfint komponert at du trodde ikke det var mulig. Den siste vrien som du ikke kunne tenke deg i din villeste fantasi, er et godt kjennetegn på en god roman. Denne romanen har nettopp den faktoren. Ingen tvil, Nicci French har klart det nok en gang!

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Andre utgaver

Blåmandag
Bokmål Heftet 2013

Flere bøker av Nicci French:

Om forfatter Nicci French

Bak forfatternavnet Nicci French skjuler det seg et ektepar - Nicci Gerrard og Sean French. Sammen har de skrevet 11 thrillere på 15 år. Bøkene deres selges i millionopplag, er oversatt til 19 språk og utgitt i 36 land.

Blåmandag er den første av åtte planlagte romaner med psykiater Frieda Klein og politiinspektør Karlsson som hovedpersoner. Handlingen er lagt til London, og under forarbeidet gikk de milevis rundt i Londons tristeste områder, fra snuskete leiegårder til skumle viktorianske gravlunder. Og portrettet av byen i all dens praktfulle gråhet er strålende. Nøyaktighet og nitidig reseach er en av grunnene til at Nicci French har fått svært gode kritikker for sin første roman med den sympatiske Frieda Klein i hovedrollen.

11 bøker, fire barn og en haug med kjæledyr ... har dere noen gang tid til å slappe av?

Nicci
: Noen ganger trenger jeg å oppleve noe, som en motvekt til den kreative prosessen. Da liker jeg å gå ut med familien, for eksempel på museer, teater og konserter. Men mest liker jeg å ta et langt og avslappende bad ... Dessuten drar vi hvert år på ferie til Sverige. Der har vi en liten hytte ved en idyllisk innsjø. Der seiler jeg hver dag. Det er fantastisk. Alt du tenker på er vinden og seilet.
Sean: Som far til fire barn er det ikke mye tid til overs. I den hektiske French-familien prøver jeg innimellom å lytte til musikk, og jeg leser gamle bøker. Nicci og jeg løper hver morgen. Det er en slags meditasjon. Anstrengelsen gjør oss rolige.

Dere har solgt over seks millioner bøker. Hvor viktig er suksessen for dere?

Sean
: Det å skrive en bok som ikke blir utgitt, er forferdelig. Det kan være du prøver en gang til, men hvis heller ikke den lykkes ... da er det slutt. Forfattere trenger et publikum. På den måten er det svært viktig med suksess.
Nicci: Suksessen har gitt oss den friheten vi nå har til å leve slik vi vil. Jeg foretrekker å ikke tenke på alle disse millionene av lesere. Det skremmer meg litt fordi det er så mange av dem. Men når det er sagt, så er det viktigere for meg å ha hundre lesere som synes boken er fantastisk enn en million lesere som har glemt boken dagen etter.

Det er få skrivende duoer i verden. Hva er hemmeligheten bak et slikt samarbeid?

Nicci
: Tillit. Sean og jeg stoler fullt og helt på hverandre. Når han skriver om de delene jeg har skrevet, gjør han det ikke for å briljere eller noe slikt. Jeg vet at han gjør det for at historien til Nicci French skal bli bedre.
Sean: Det å skrive er noe du gjør på egen hånd. Derfor skriver vi ikke sammen. Jeg har min lille skrivehytte i hagen, og Nicci har kontoret sitt på loftet. Men under forarbeidet sitter vi sammen og skaper plot, karakterer og ikke minst fortellerstemmen. En av oss skriver det første kapitlet før den andre går gjennom det og gjør de endringene som må til. Vi bestemmer aldri hvem som skal skrive hvilket kapittel, det tar vi underveis.

 

Og dette mener pressen:

Nicci French er utvilsomt en av de beste engelske forfatterne av psykologiske spenningsromaner. - Observer

London er stjerna! Under forarbeidet til boken spaserte forfatterne milevis rundt i Londons tristeste områder i det tristeste vær, fra snuskete leiegårder til skumle viktorianske gravlunder, og deres portrett av byen i all dens praktfulle gråhet er strålende. - Evening Standard

Prøv deg på denne ... fabelaktig vri på avslutningen. - Daily Mail

Ekte spenning og grøssende god intrige. - Entertainment Weekly

Nicci French ... vet nøyaktig hvordan spenningen skal opprettholdes ... gjennom hvert eneste neglebitende minutt. - The Guardian

Nicci French er synonymt med ordet spenning. - New York Daily News

Nicci French er spesialist på den typen ondskap som kommer innenfra. - The New York Times Book Review

Til toppen

Utdrag

"Ikke vær bekymret," sa Frieda. "Jeg kommer ikke til å kaste bort mer av tiden din." Hun begynte å trekke på seg kåpen. "Dette var ikke bare en liten drøm han hadde hatt i årevis, slik de fleste angstdrømmer er. Han hadde hatt drømmen for mange år siden, da han var en ung mann, og nå hadde han plutselig fått den igjen."
   Karlsson hadde vært på vei til å si farvel, til å styre henne ut gjennom døren, da han stoppet.
   "Hva mener du med igjen?" sa han.
   "Du har ikke lyst til å høre på disse detaljene," sa Frieda, "men tidligere hadde det vært et avgjort ønske om en datter, og nå var det en sønn. En av bekymringene hans var om det var noe seksuelt ved forandringen."
   "Forandringen?" Frieda så forbauset på endringen av Karlssons ansiktsuttrykk. "Du sier at han hadde drømmen tidligere? For lenge siden?"
   "Spiller det noen rolle?"
   Det ble en pause.
   "Jeg er bare nysgjerrig," sa Karlsson. "Av mine egne grunner. Hvor gammel er han?"
   "Han var akkurat ferdig med tenårene. 20 eller 21 år. Godt før han traff sin kone. Så stanset plutselig drømmen."
   "Ta av deg kåpen," sa Karlsson. "Sett deg, jeg mener vær så snill. Vær vennlig å sette deg."
   Med et lett vaktsomt uttrykk la Frieda kåpen sin over stolen, der den hadde vært tidligere, og satte seg igjen.
   "Jeg skjønner ikke riktig ..." begynte hun.
   "Pasienten din, hvor gammel er han? 43 år?"
   "42, tror jeg."
   "Så den tidligere drømmen kan ha vært for 22 år siden?"
   "Noe slikt, ja."
   Karlsson lente seg tilbake på skrivebordet sitt.
   "La meg få dette riktig. For 22 år siden har han en drøm om en liten pike. Om å ta en liten pike. Så er det ingenting. Og nå har han en drøm om å ta en liten gutt."
   "Det stemmer."
   Plutselig ble Karlssons øyne smale av mistanke.
   "Du er vel ærlig mot meg? Du har ikke snakket med noen andre om denne saken? Du har vel ikke gjort dine egne undersøkelser?"
   "Hva er det du snakker om?"
   "Det er ingen som har overtalt deg til dette?"
   "Hva?"
   "Jeg har hatt journalister som har kommet hit og latt som om de er vitner, bare for å finne ut hva vi vet. Hvis dette er en slik form for spøk, så vet du at du kan risikere påtale."
   "Jeg var i ferd med å ta på meg kåpen, og nå kan jeg risikere påtale?"
   "Du vet ingenting, bortsett fra at Matthew Faraday er forsvunnet?"
   "Jeg leser ikke aviser så ofte. Jeg vet knapt noe om Faraday-saken. Er det noe problem?"
   Karlsson gned seg i ansiktet, nesten som om han prøvde å våkne.
   "Ja, det er et problem," sa han. "Problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal tro." Han mumlet noe som Frieda ikke skjønte. Det lød som om han kranglet med seg selv, og det var akkurat det han gjorde. "Jeg tror at jeg må snakke med den pasienten din."

Til toppen