Jeg skjønner at hun lever. Nå skjønner jeg det endelig.
Jeg velger å unngå temaet. Det er ikke første gang Winnie kommer med påstander av denne typen, og min vanlige reaksjon er å ligge lavt. Ofte, men ikke alltid, lar hun saken ligge, og det er sjelden jeg kan avgjøre om hun tolker min manglende interesse som ren og skjær skepsis. At jeg umyndiggjør henne. At det er derfor saken blir liggende.
Jeg er heller ikke klar over hvor mye min skepsis i så fall betyr for henne. Antagelig nokså lite hvis det er en levende Sarah som ligger i den andre vektskålen. Doktor Vargas rådet meg til ikke å komme med for mange kritiske spørsmål overfor Winnie; han understreket det både da hun ble utskrevet fra sykehuset og den siste gangen vi møttes, en ukes tid før vi flyttet hit. Jeg husker det granskende og litt skjelmske blikket hans: Du skjønner hvordan dette ligger an, ikke sant? Du vet hvordan du må håndtere henne hvis dere skal klare dere gjennom dette?
Ikke konfrontere. Ikke utfordre. Jeg tolket ham slik. Ikke prøve å få min kone til å innse at vi høyst sannsynlig har mistet Sarah for alltid. En tynn strime av håp kan holde et menneske i live lenger enn vi vanligvis forestiller oss. I de fleste tilfeller helt frem til den naturlige avslutningen.
Like sant er det naturligvis at uvissheten er verre å leve med enn alt annet. Det finnes ulike slags sannheter, og hver og en får finne den han eller hun best holder ut med.
«Jeg vil at du skal se på det jeg har malt,» sier hun uventet da jeg kommer ut fra badet. «Jeg tror jeg har fanget alt helt som det skal være, men du må hjelpe meg med det siste.»
Hun har allerede hentet lerretet ned fra hemsen, nå snur hun det frem og plasserer det på en av kjøkkenstolene. Tenner en spotlight og retter den mot bildet. Jeg har vært forberedt, men kan likevel ikke verge meg mot det sterke uttrykket i det.

Til toppen