| Forfatter: | Naja Marie Aidt |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2008 |
| Antall sider: | 201 |
| Forlag: | Dinamo forlag |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Bavian |
| Oversatt av: | Johansen, Knut |
| ISBN/EAN: | 9788280711915 |
| Kategori: | Romaner |
Av Lars Bukdahl, kritiker, Weekendavisen, Danmark
De første linjene i den første novellen, altså mesterstykket «Bulbjerg», i Naja Marie Aidts novellesamling Bavian, som i 2007 ble belønnet med de danske kritikernes Kritikerpris og i 2008 med selveste Nordisk råds litteraturpris sier alt:
«Plutselig befant vi oss midt i et overraskende landskap: lysende hvite sandbakker på alle kanter, forblåste små trær som sto og vred seg under den store åpne himmelen.»
Det er slik vi skal lese Aidts noveller: Igjen og igjen befinner vi oss plutselig i et overraskende landskap, som hver eneste gang viser seg å bare være den legemliggjorte hverdag, der mennesker står og vrir seg, som forblåste, små trær. Det er på en og samme tid ganske alminnelig, nesten trivielt, og også vilt dramatisk, til og med melodramatisk.
Som nå for eksempel «Bulbjerg», der en mann, en kvinne og deres adopterte sønn ikke finner veien under en sykkeltur til det – tro meg – ikke spesielt Edgar Allan Poe’ske Bulbjerg ved Vesterhavet på Jylland; ingen ende på mørke hemmeligheter om bedrag og begjær og besettelse som virvles opp og fram i lyset der de står, in the middle of nowhere, med guttens liv i hendene. Det er verre enn Poe: ikke gotisk uhyggelig, men virkelig uhyggelig. Og jeg kjenner ikke en mer gruoppvekkende setning enn den siste i novellen: «Du hadde ikke en gang hentet hunden.» For det er alltid en hund som ikke er hentet på veien til Bulbjerg. Det er sånn det plutselig er.
Også umerkelig langsomt, men sikkert, kan en hverdag bli ikke-hyggelig, som for eksempel i bokens siste novelle, «Myggestikk», der noe som ligner på et myggestikk utvikler seg til en livstruende sykdom som legger en trygg, meningsfull eksistens fullstendig øde, noe leseren ikke får lov til å tolke mer allegorisk og oppbyggelig enn som så: Den skjer bare, den tilintetgjørelsen, forbannet nok. Satt i dødelig gjenkjennelig hverdag går bokens personer ut av sitt gode skinn, blir helt ute av seg og forblir ut av seg selv. Da kona blir anklagd for nasking av godteri går en mann amok med rettferdig harme. Da en kvinne oppdager en gammel flamme på en «Konferanse» blir hun hysterisk av fortrengt lidenskap.
Naja Marie Aidt (født i 1963, debuterte i 1991) ble i begynnelsen av karrieren sin rost og patronisert og sjikanert for å, i motsetning til sine 90-tallsgenerasjonskollegaer, som eksperimenterte (snilt!) med kortprosa og saker, å skrive sjanger-rene dikt og noveller. Men etter at hun i et kostelig collageverk, Balladen om Bianca (2002) ut-eksperimenterte alle sine konkurrenter, er hun nå tilbake i de rene, gode, gamle sjangrer, denne gangen for å – i flammende aksept – sprenge dem nye igjen: I den flunkende nye diktsamlingen Poesibog (2008) (krev en oversettelse nå, nordmenn!) er det poesien det går ut over, og i novellesamlingen Bavian er det novellen som med presis og virvlende virtuositet – splintrende vitalt! – går ut av sitt gode skinn og blir leselig som aldri før: Plutselig ligner novellen OSS igjen; som det videre står i begynnelsen (til slutten!) på «Bulbjerg» (den beste novellen som er skrevet i Norden det siste tiåret, tør jeg påstå):
«Vi hev frydefullt etter pusten, som om vi kom opp etter luft etter altfor lang tid under vannet. Vi stanset og så oss omkring, vi myste etter å ha holdt blikket fast ved grusveien og bartrærnes mørke så lenge. Selv duften her var annerledes, salt og frisk, havet måtte være like ved nå. Men vi hadde for lengst mistet retningen. Vi syklet i ring.»
Ny giv til villfarelsen!
Plutselig befant vi oss midt i et overraskende landskap: lysende hvite sandbakker på alle kanter, forblåste små trær som sto og vred seg under den store åpne himmelen. Vi hev frydefullt etter pusten, som om vi kom opp etter luft etter altfor lang tid under vannet. Vi stanset og så oss omkring, vi myste etter å ha holdt blikket fast ved grusveien og bartrærnes mørke så lenge. Selv duften her var annerledes, salt og frisk, havet måtte være like ved nå. Men vi hadde for lengst mistet retningen. Vi syklet i ring. Det var varmt. Vi hadde med oss en seksårig gutt og en dachs. Syklene var gamle og rustne, faren for punktering overhengende. Vi sto helt stille og lyttet. Vinden gikk gjennom løvet med en svak rasling, fuglene sang, enkelte skrek, hest og desperat, som for livet. Sebastian så engstelig på meg. ”Det er musvåken. Det er ikke noe å være redd for.”
”Kom hit, Seba. Vil du ikke ha en kjeks?” Du kalte gutten til deg med overdreven blidhet, og jeg tok meg i å rykke hodet bakover med altfor store og fryktsomme bevegelser, for å se meg tilbake. Der lå skogen vi kom fra, så svart og stille som et dypt vann. Foran oss gikk stien gjennom noe som kunne ligne en liten bjørkelund og så igjen gjennom den tette barskogen, mose, lyng og veltede stammer, gråsvarte og med brukne grener strittende som pigger.
”Jeg er trett i bena,” klaget Sebastian. Så brøt han sammen; de skitne hendene skjulte ansiktet, skuldrene ristet.
Du tok ham på fanget.
Dere satt i gresset nå, og du vugget ham fram og tilbake mens han gråt. Du så på meg med store bekymrede øyne. Jeg stirret tilbake. ”Hva?” sa jeg. ”Ikke noe,” svarte du og klappet gutten på hodet, ”det blir mørkt om fire−fem timer.”
”Og hva så? Hva skal jeg gjøre med det?”
Du sukket.
Jeg la meg ned med armene under hodet.
…
”Hvis vi ikke sykler i ring, må vi da for faen komme til Bulbjerg på et eller annet tidspunkt. Det er da umulig å sykle i ring her,” sier jeg, ”Det er umulig i denne lille filleskogen,” hveser jeg. ”Anne!” roper jeg. Du har omsider kommet deg på bena med et grått og grimet ansikt. Du gnir deg i øynene som en unge. ”Jeg kjenner han som har gatekjøkkenet,” sier du så.
”Hvilket gatekjøkken?” spør jeg irritert. ”Gatekjøkkenet ved Bulbjerg,” hvisker du.
Sebastian puster så tett inntil øret mitt at det kiler noe forferdelig; jeg lar ham gli ned på bakken. Han legger armene om hoftene mine.
