| Forfatter: | Saša Stanišic |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 288 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Wie der Soldat das Grammofon repariert |
| Oversatt av: | Nordang, Astrid |
| ISBN/EAN: | 9788202286002 |
| Kategori: | Romaner |
Av Leif Bull
Jugoslavia, 1991. Aleksandar får en trollmannshatt og tryllestav av bestefar, som lover at dette vil gjøre ham til den mektigste trollmannen i de blokkfrie statene: «Du vil kunne revolusjonere mye, så lenge det er i overensstemmelse med Titos ideer og følger statuttene i Jugoslavias kommunistparti.» Senere den dagen dør bestefar. Hjertet hans, som til nå altså har banket varmt og sterkt for Tito og et samlet Jugoslavia, slutter å virke på 9,86 sekunder, nøyaktig like lang tid som det tar Carl Lewis å sette verdensrekord på hundremeteren i Tokyo – bestefar faller sammen idet Lewis svøper seg i det amerikanske flagget i triumf.
I protest mot alt som tar slutt utnevner Aleksandar seg til sjefskamerat for fortsetteriet, kunstner for Den gode uferdigstillelsen. Han vil male plommer uten kjerne, elver uten demninger, kamerat Tito i t-skjorte. Og han vil aldri slutte å fortelle.
Magisk skråblikk
Slik begynner bosniske Saša Stanišićs uvanlig gjennomførte debutroman, Hvordan soldaten reparerer grammofonen. Bittersøt magisk realisme, hvor magien skapes av barnets undrende skråblikk på verden. Les bare hvordan Aleksandar beskriver en ortodoks prest forrette en begravelse: «En skjeggete mann i kvinneklær sang og lot en gullkule svinge fra en lenke. Det kom røyk ut av kula og døden luktet grønn te.» Det er sjarmerende og presist om en verden som ennå ikke har blitt grå. Men dette er altså 1991 i Visegrad, Jugoslavia, og endringene kommer krypende: læreren som ikke lenger vil bli tiltalt som Kamerat Lærer, festen som ender med pistolskudd på grunn av mangelen på serbiske kampsanger, krangler i skolegården om etnisk tilhørighet. Og så: stridsvogner, voldtekt, etnisk rensning, flukt til Tyskland. Blant de ufullendte motivene finner vi nå også sår uten blod; soldater uten våpen. Aleksandar blir eldre. Han begynner å drømme på tysk. Hele tiden samler han på historier, minner hjemmefra. Han skriver brev til en muslimsk jente han gjemte seg for soldatene med en kveld. Etternavnet hennes vet han ikke, men han skriver allikevel, skriver uten å få svar.
Forsvar mot stillheten
Som i Dekameronen og Tusen og en natt er historier i Stanišićs roman et forsvar mot døden, mot stillheten. Og for noen historier! Romanen flommer over av dem, fra absurde anekdoter til innbitt hatske monologer. Stanisics register rekker over mange oktaver, han leker med form og tone uten at det blir slitsomt eller overdrevent skoleflinkt, selv ikke når han bruker en skolestil (!) til å leke med metafiksjonens virkemidler.
Men om historier kan virke til trøst og erindring, kan de også ha motsatt virkning. Noen ganger kan de gjøre vondt. Andre ganger er de bare løgner. Avstanden øker mellom den voksende, stadig mer tyske Aleksandar og barndommen i Visegrad. Det blir vanskeligere for ham å avgjøre hva som faktisk skjedde og hva som er retusjert nostalgi. I 2002 drar han tilbake til Visegrad for å «sammenlikne minner med nå». Bitene passer ikke sammen. En bonde fra oldeforeldrenes landsby er blitt gangster. Barndomsvenner byr på middag og innbitt taushet.
Blant alle romanens historier byr Stanišić også på en roman inni romanen, en barndomserindring med den bevisst overdrevent idylliske tittelen «Da alt var godt», full av iskrem, fisketurer og hygge med bestefar. At en slik tid – en tid da alt var godt – i det hele tatt finnes er selvfølgelig nostalgiens fremste, mest destruktive illusjon, og Stanišić er snedig i sin behandling av dette materialet. Som små dråper cyanid i punsjbollen drypper han inn allusjoner til død og hat også her, som historien om da aids kom til østblokken. Eller historien om hva sladderen i Visegrad gjorde med den pent kledde italieneren Francesco. Aleksandar bodde visst aldri i Edens hage.
En annen vise
Den offisielle versjonen av krig er en høylytt, grovkornet kampsang vi dessverre har hørt mange ganger nå – og som vi kommer til å høre igjen – om landegrenser, etniske konflikter, penger og religion. Hvordan soldaten reparerer grammofonen nynner på en annen vise. Her er glimt av skjønnhet oppi alt det stygge, her er humor både med og uten galgen. Men her er også en barndomserindring som skjønner at barndomserindringer kan være vel så løgnaktige som den mest skamløse propaganda. Gullkorn fra barnemunn er fattig trøst når bombene faller.
Av Leif Bull
Saša Stanišić (30) er født i Višegrad i Bosnia. Byen er kjent fra Nobelprisvinneren Ivo Andrics roman Broen over Drina, men også som et åsted for etnisk rensning i 1992, da en stor andel av byens muslimske befolkning ble henrettet og kastet i elven. Saša Stanišić selv flyktet til Tyskland med familien sin like etter dette. Etter hvert studerte han litteratur i Heidelberg og Leipzig. Sin unge alder til tross har han produsert en rekke litterære verker innen diverse sjangere, fra noveller til essays og hørespill. Debutromanen Hvordan soldaten reparerer grammofonen ble nominert til en rekke priser i Tyskland, hvor den også har blitt iscenesatt. I tillegg har boken gitt Stanišić et solid internasjonalt gjennombrudd: Boken skal i alt oversettes til 24 språk i denne omgang. Han holder for tiden til i Sveits, hvor Epp nådde fram til ham.
- Når begynte du å skrive? Var du, som din hovedperson Aleksandar, drevet til å fortelle historier fra du var liten, eller meldte interessen for skriving og litteratur seg senere?
- Jeg begynte faktisk å skrive som guttunge. Historier om partisanere og 2. verdenskrig, dikt om skolen og til og med to korte romaner da jeg var 12 eller 13. Men egentlig ville jeg bli journalist, av den undersøkende typen som oppdager store lovbrudd begått av regjeringer, som redder noens liv.
- Syntes du det var vanskelig å skrive denne romanen?
- Like lett og like vanskelig som et hvilket som helst annet stykke kreativt arbeid. Tidkrevende og gledelig på samme tid, overveldende og nervepirrende, en kamp og en glede.
- Du har allerede skrevet innen en rekke sjangere. Har denne eklektiske innfallsvinkelen til litteraturen noe med romanens mange takt- og toneskifter å gjøre?
- Ikke egentlig. Hver tekst er for meg et enkeltstående verk med sine egne stilistiske og estetiske verdier, så jeg vurderer det med hensyn til emnet eller de litterære personene, men jeg velger aldri fremgangsmåte ut fra noe jeg mener teoretisk sett ville være en passende løsning under skriveprosessen. Så det er alltid teksten selv som styrer takt og tone; jeg er bare lydingeniøren.
- Medielandskapet er fullt av krigsmotiver, så fullt at vi risikerer avstumpning i vårt møte med dem. Er romanens bruk av en slags magisk realisme del av et forsøk på å nå en sannhet vi ikke ser på nyhetene, på å få leseren til å se krigen fra en ny vinkel?
- Jeg tror ikke det går an å nå fram til en «sannhet» i en såpass radikal krise som krig er, og særlig ikke i den veldig kompliserte situasjonen i det tidligere Jugoslavia. Men jo, jeg har en sterk tro på den magiske sannheten en historie kan anta, særlig når historien selv beveger seg på kanten av det usannsynlige. Likevel synes jeg boken min er en veldig realistisk fiksjon, det var i hvert fall det jeg var ute etter da jeg skrev den. Krigen var det mest usannsynlige jeg kunne tenke meg uansett, og ikke noe stilistisk triks kunne gjøre den mer synlig enn den var for de som levde gjennom den – gjennom smerten, tapet, absurditeten ved hele opplevelsen.
- Kan humor, på beslektet vis, sies å fungere som en slags lufteventil her, en måte å takle sjokk på?
- En leser skrev et vakkert brev til meg hvor han forklarte rollen humor spilte i boken min på en måte jeg likte veldig godt. Han skrev: «Vet du, jeg lo masse gjennom hele romanen. Til å begynne med lo jeg av de vidunderlige karakterene, og ganske enkelt av alle vittighetene og alle de rare situasjonene de havner oppi. Det var en latter av ren fornøyelse. Denne fornøyelsen forsvant med en gang de første tegnene til krig ble beskrevet. Men fremdeles var det øyeblikk hvor noe morsomt eller sjarmerende skjedde, til tross for alt det fryktelige, og jeg hadde virkelig lyst til å le igjen. Men jeg fikk det ikke til! Og jeg fikk det ikke til fordi jeg var så klar over all brutaliteten og urettferdigheten som foregikk i bakgrunnen, eller til og med i selve situasjonen – latteren ble bokstavelig talt sittende fast i halsen. Og det er en form for latter som kan hjelpe deg å innse ting – når du tar deg selv i ikke å kunne smile fordi du har mest lyst til å gråte.»
- Hvordan soldaten reparerer grammofonen har vært en usedvanlig populær debutroman. Har suksessen vært frigjørende, eller har den skapt mer press?
- Presset er noe vi skaper selv. Jeg prøver bare å holde hodet kaldt og fortsette med det jeg liker aller best: å skrive. Og se på fotball.
- Hva er neste prosjekt?
- Hvilket av de 15, mener du? For å være helt ærlig står jeg opp til knærne i alle slags små tiltak, de største er vel den neste romanen og et essay om mennesker som ikke husker visse ting. I tillegg tar jeg bilder av gardinene på alle hotellrommene jeg bor i og gjør vittige bemerkninger om fargene.
Det er vanlig at man nå og da blir trist på grunn av de døde. Hos oss skjer det når søndag, regn, kaffe og bestemor Katarina sammenfaller. Da slurper bestemor fra yndlingskoppen sin, den hvite med sprekk i hanken, gråter og minnes alle de døde og de fine tingene de gjorde sammen før døden kom imellom. I dag er familie og venner samlet hos bestemor fordi vi minnes bestefar Slavko, som har vært død i to dager nå, til jeg finner igjen tryllestaven og hatten min.
Blant dem som ikke er døde i min familie, er mor, far og fars brødre – onkel Bora og onkel Miki. Nena Fatima, mormoren min, holder seg fremdeles godt, hos henne er det bare ørene og tungen som er døde – hun er døv som en kanon og stum som snøfall. Tante Gordana er heller ikke død, hun er kona til onkel Bora og gravid. Tante Gordana, en blond øy i vår families mørke hårhav, blir kalt Taifun fordi hun er fire ganger så livlig som vanlige mennesker og løper åtte ganger fortere og snakker fjorten ganger så hektisk. Selv strekningen mellom donøkkelen og vasken tilbakelegger hun i sprinttempo, og innen hun er ved kassa i butikken, har hun regnet ut summen før kassadamen har rukket å slå inn noe som helst.
Alle som én er kommet til bestemor på grunn av bestefar Slavkos død, men de snakker om livet i tante Taifuns mage. Ingen tviler på at tante vil få babyen sin senest søndag, maks mandag, måneder for tidlig, men likevel like ferdig som en i niende. Jeg foreslår at de skal kalle babyen Speedy Gonzales. Tante Taifun rister på sine blonde lokker: Ervimeksikanere? Blireijenteikkenoenmus! HunskalheteEma.
Og Slavko, tilføyer onkel Bora lavt, Slavko, dersom det blir en gutt.
