En av de første dagene i juni kommer Hans Sæthre til Elveløkken for å be om Birgits hånd. Hun er overlykkelig, men også vettskremt. - Gjort e gjort, svarte Rebekka. - Du kan ikkje gå og dvel ved fortida, Birgit. Da går du tel grunne. - Æ veit det, og æ gjør nu helst ikkje det. Hadde det ikkje vært før han Ragnar. Æ e redd han har ødelagt før den gode framtida som ligg framfør mæ. Tanken på at han Hans skal oppdag føflekken, e så skremmanes at æ sett her og tenk på om æ bør flykt. Reis min vei og aldri sett mine føtter på Ørsnes igjen. Amund har reist til barndomshjemmet på Helgelandskysten, og det blir et spesielt møte med foreldrene ...
