Anna har besøkt Magda i Trondheim. På veien fra jernbanestasjonen blir hun overmannet av tunge tanker. Hun bekymrer seg for Holger og Linnea, men da hun kommer til Øvre Garmo, blomstrer gleden på ny. Der står mange vogner og hester. Menneskene kjenner hun godt. Det er Kallefølget!
Da Ulrikka oppdaget henne, ble det ikke mer tid til å tenke dystre tanker, for nå kom venninnen mot henne med ustrakte armer. – Anna! ropte hun gledestrålende.
Det var bare noe skritt til de var fremme hos hverandre, og da de kunne legge armene om hverandre, forløstes gleden, og tårene trillet hos dem begge.
– Jeg har savnet deg fryktelig, utbrøt Ulrikka.
Anna holdt henne ut fra seg. – Du ser like godt ut som sist vi møttes, sa hun og smilte gjennom tårene.
– Takk i lige måde, sa Ulrikka fort. – Du ser enda bedre ut. Jeg kan ikke huske å ha sett deg vakrere enn du er nå.
