Pushwagners Soft City (Heftet)

Legg i ønskeliste

Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2008
Antall sider: 150
Forlag: No Comprendo Press
Språk: Engelsk
ISBN/EAN: 9788291187785
Kategori: Tegneserier og grafiske romaner
Omtale: Pushwagners Soft City

Den myke byen

Good morning. Look...here comes...the sun. Slik begynner det.

Av Tommy Olsson

Pushwagners magnum opus, Soft City, er sannsynligvis et av de mest myteomspunne arbeidene som noensinne har sett dagens lys - eller rettere sagt; nattens mørke - innenfor den nære norske historien.
      Dette skyldes først og fremst verkets utilgjengelighet gjennom mange år, og de forskjellige versjoner av hvordan det forsvant som har fått mutere til egne skrøner, der noen komponenter kanskje er korrekte, men ingen husker hvilke. Den vanligste versjonen er at originaltegningene ble satt igjen i en koffert ved en bussholdeplass utenfor huset til Pushwagner en gang på 1970-tallet, mens han løp inn igjen for å hente tobakk. Da han kom tilbake var kofferten vekk. Årevis av arbeid var borte på et blunk. Det er enda mer mystisk, og mytisk, at det dukker opp på et loft et sted i Oslo-området i nyere tid. Men kjenner man det minste til dette kunstnerskapet, og ikke minst kunstneren selv, vet man at dette er helt i tråd med hvordan ting fungerer i Pushwagner-land. Livsverk blir byttet bort mot øl og en hundrings, hovedverk er i fri flyt, og en skummelt lang tid som nedkjørt uteligger har i senere tid slått over i kanonisering og biennalevirksomhet.

Nasjonalskatt i bakgården
I hvor stor grad det endelig har sunket inn i de brede lag at man har å gjøre med en nasjonalskatt skjønte jeg først da denne tegneserien (for det er det Soft City i første rekke er) ble lansert i bakgården til Tronsmo bokhandel i Oslo i midten av juni i år. For anledningen skulle jeg holde en kort tale, noe som viste seg å være umulig å gjennomføre; mikrofonen gav elektrisk sjokk hvis man berørte den, et viftesystem overdøvet alt, og i tillegg måtte jeg forholde meg til Pushwagner selv, som gjentatte ganger avbrøt meg med glade tilrop av sorten «Jævla svenske! Ikke tro på hva han sier». Hva jeg egentlig prøvde å si, i kamp mot disse ytre omstendigheter, var at dette manuskriptet forsvant allerede i 1867, da Pushwagner på et av sine plyndringstokt i Sentral-Europa satte igjen kofferten på et horehus i Bratislava, der den ble knabbet av en rik og mektig sigøynerkonge. Eller noe i den duren.
      Men ettersom tiden gikk fyltes bakgården opp av stadig flere folk, og køen for å få et signert eksemplar vokste seg plutselig helt ut av proporsjoner. Pushwagner ble sittende - skjønt, han sitter ikke akkurat stille - og signere bøker i flere timer. Og dette var altså lanseringen av en tegneserie, noe som normalt bare tiltrekker seg de nærmest sørgende. Og i øyeblikket etter så du fjeset hans overalt. 2008 var det året Pushwagner på en forskrudd måte ble folkelig, og timingen for å gi ut Soft City - the great lost piece - kunne neppe vært bedre.

Ubehagelig aktuelt
Soft City er på mange måter et slags Metropolis for fremtiden, hvilket på midten av 1970-tallet, da Pushwagner ferdigstilte bokverket, betyr omtrent nå. En helt nådeløs dystopi på den tiden da det ble til, og ubehagelig nær oss nå, som et indignert brev fra fortiden. Det ytre forløpet kunne ikke være mer hverdagslig; vi følger en familie i løpet av en dag. Babyen våkner, far går på arbeid og mor går på butikken. Men det er selvfølgelig ikke hovedsaken; det skjønner man fort når selve mengden av detaljer blir det overordnede. For når far går ut av døren gjør han det samtidlig med tusenvis av andre, identiske menn, og den tidlige morgentrafikken blir et fullstendig mareritt. Og dette er jo de facto sånn som det virkelig er. I våre dager kan ikke Soft City leses som en overdreven science fiction - sånn sett er arbeidet utdatert, og det var det allerede lenge før man fant det igjen på et loft i 2002. Men det som fortsatt slår på nervene og gjør det relevant i vår samtid er nettopp Pushwagner´s evne til å gjøre disse tingene tydelige. For hverdagen - vår hverdag - er akkurat så grenseløs og snever på samme tid. Å gå ut i hvilken som helst storby tidlig på formiddagen vil gi en liknende svimmel opplevelse, hvis man virkelig ser. Men de fleste av oss lukker øynene, fordi det i grunnen er uutholdelig å dvele ved spørsmål om gjentagelse og uendelighet - noe som for Push utgjør selve fundamentet for hans arbeid.
      Soft City er bare et av mange arbeider som bygger på den samme metoden; gjentagelse og uendelighet. Jeg kan legge til «overdrivelse», men det skurrer falskt, siden disse komponentene faktisk er umulige å overdrive. Det likner en overdrivelse i forhold til annen billedkunst (og i hvert fall i forhold til andre tegneserier), men i forhold til den verden det adresserer - neppe. Det gjør vondt å se seg rundt med det blikket man får av å lese Soft City, men av og til må det gjøres.
      Til tross for at det er veldig lite som hinter til første halvdel av 1970-tallet, vet man at det eneste riktige soundtracket til dette svindlende scenariet er Kraftwerk, og da mener jeg ikke den tidligste atmosfæriske fasen, eller den senere prototyp-technoen, men nettopp den som er samtidig med dette arbeidet. Autobahn, sånn cirka.     
      Softere blir det ikke i denne harde virkeligheten.

Look...Here comes...The Moon.
Goodbye.

Sånn slutter det. Og så begynner det på ny. I eksakt den samme rekkefølgen.
--------------

Til toppen

Intervju

Tilbake fra gata

Den avdøde forfatteren Axel Jensen truet med å oppsøke sin gamle venn Pushwagner fra den andre siden om han ikke fullførte Soft City. Nærmere førti år etter at billedromanen ble påbegynt, ble originaltegningene funnet i en garasje og utgitt som bok.

Av Susanne Hedemann Hiorth

- Det har vært en nervepåkjenning å ikke vite om det man har utrettet har vært forgjeves. Å lure på om disse tegningene var forsvunnet for godt – som jeg trodde i mange år – eller ville dukke opp, sier Pushwagner.

Om det er noen som har vært ute en vinternatt før, må det være ham. Pop-kunstneren Hariton Pushwagner, døpt Terje Brofos, ble født under et britisk bombeangrep mot tyske stillinger i Oslo i 1940. Han har vært blakk og nedkjørt i London på 1970-tallet. Han levde som uteligger i Oslo på 1990-tallet.

Nå sitter han på Theatercaféen, furet og værbitt i mørk dress og rosa slips, etter en opptreden i NRK-programmet Store Studio. Nok en begivenhet som vitner om at Pushwagner i år er kommet inn i varmen og vel så det. Han har møtt anerkjennelse for sine utstillinger på biennalen for samtidskunst i Berlin og på biennalen i Sydney med originaltegningene fra Soft City.

Boka er endelig kommet ut. Noe annet ville også vært et svik mot den avdøde vennen Axel Jensen, om jeg forstår Pushwagner rett.

- Axel Jensen sier til meg, en gang før han dør – famous last words – at hvis jeg ikke følger opp, så skal han ikke bare forbanne meg, men oppsøke meg fra den andre siden,uansett hvilken whisky-bar jeg befinner meg i eller hvor faen jeg er, sier Pushwagner og tar en slurk av en Bloody Mary, uten selleri.

Ingenting imellom
Som ung tegner møtte han forfatteren Axel Jensen første gang på toalettet på Kunstnernes Hus i Oslo. Snart var de i gang med et intenst samarbeid om tegneserier. Siden har Pushwagner ofte vært nevnt i samme åndedrag som Axel Jensen. Det er også et tydelig slektskap mellom Jensens «science-faction»-romaner fra byen Oblidor; EppLul og samleverket Og resten står skrivd i stjernene (som Pushwagner har illustrert), og Pushwagners bilder av en mørk, men soft framtidsverden.

Pushwagner bidrar heller ikke til å svekke forbindelseslinjen; han forteller en rekke historier om Axel Jensen og seg selv, på rappen. En av dem handler om en gang romanen Epp skulle leses opp i NRK, da Axel Jensen hadde fått sykdommen ALS, og Pushwagner var blant dem som var samlet rundt sengen for å høre på.

- Jeg sitter der og ser ut som jeg har tannpine, mens Axel plutselig sier: «Pushwagner, hvorfor sitter du der og ser ut som om du har spist bæsj?» Det er en episode som kjennetegner forholdet mellom Axel og meg. Han la ingenting imellom. Hvis jeg prøvde å dra en løgnhistorie, gikk det ikke. Axel så gjennom ordteppet og holdt seg til opplevelsen.

Sosial virkelighet
Ideen til  Soft City oppstod i samarbeid mellom Axel Jensen og Pushwagner, i Jensens atelier i Fredrikstad på slutten av 1960-tallet. Først tegnet Pushwagner en bil i en tunnel.

- Jeg kommer aldri til å glemme det. Axel griper tak i kulepennen og skriver «soft» på frontruta, sier Pushwagner.

«Soft» var et ord de hadde sett overalt, på toalettpapir og andre forbruksartikler. Dermed var det i gang. Soft City har en handling som utspiller seg i løpet av én dag, og strukturen falt snart på plass.

- Det rant oss i hu at forfatteren Solzjenitsyn, i romanen En dag i Ivan Denisovitsj' liv, begynner med en soloppgang og ender med skumringen og de siste lysstrålene. Vi begynte å tenke på denne fyren i bilen: Hvor er han på vei? Til jobben, eller hjem? Da falt alt på plass: Nå bare beskriver vi den sosiale virkeligheten.

- Virkeligheten den gang?

- Det er virkeligheten fremdeles. Hvis du ser på den norske virkeligheten i dag, ovenfra, på alle husstandene, vil du se det: I hvilken husstand sitter de ikke og ser på tv eller video eller en skjerm koblet til internett? Det er den sosiale virkeligheten som den alltid har vært og alltid vil forbli.

Soft City følger vi en familie med mor, far og et barn gjennom rutiner som viser seg å gjelde for alle de tusenvis av andre som bor i samme storby.

- Det er en dag i familiens liv, et liv som går rundt og rundt, sier Pushwagner.

Samtidig foregår noe urovekkende, bak rutinelivets stive smil og mekaniske gester. I scener fra boka ser vi den store sjefen for firmaet Soft Inc. omgitt av gigantiske tv-skjermer som viser våpen og raketter. Det råder en viss undergangsstemning.

Pushwagner blar gjennom sin egen bok på restaurantbordet, setter øynene i meg og sier brått:

- Når du opplever at du har faen selv i hælene, da løper du. Da tenker du ikke på overlevelse gjennom å sanke mat og samle ved og
ta vare på barna.

- Men i Soft City er det ingen som rømmer?

- Nei, ingen løper, ikke engang barnet. Foreldrene tar valium, for ellers hadde de fått noia. Men det har barnet. Det handler om hvordan barnet blir lurt inn i maskinen.

Frigjøring
Det første Pushwagner kan huske at han tegnet, var et fly. Faren hans hadde vært ansatt på Kjeller flyplass, som ingeniør. Tegningen er ikke bevart, men Push tegner flyet for meg på et ark. Det finnes også en skissebok fra 1952. Den er oppbevart blant de eiendelene som Pushwagner krever å få utlevert fra sin tidligere agent, som han er i rettslig konflikt med.

- Jeg hadde en annen tegnestil den gangen, mer som avistegninger. Forbildet mitt var Nils Aas. Jeg tegnet slik på studiereisene mine til Paris. Siden fant han fram til sin egen karakteristiske strek, men han har ikke sluttet å fornye seg. På årets malerier, som henter sine motiver fra  Soft City, opererer Pushwagner med en helt ny palett med sterke farger.

- Folk tenker kanskje at nå klarer ikke Pushwagner å unngå å gjenta seg selv og bli sin egen klisjé, men jeg håper jeg har klart å gi folk noe de ikke hadde ventet.

Navnet Hariton Pushwagner tok han på 1970-tallet. Ordet «Pushwagner» viser til supermarkedenes handlevogner.

- Det hjalp meg ikke å identifisere meg med Terje Brofos. Navnet Pushwagner var et incitament for en frigjøringsprosess.

Pushwagner lener seg over den hvite duken på Theatercaféen.

- Jeg må sjalte ut egoet for å kunne være til stede i øyeblikket. Da skinner sola. Ingen har noe imot at sola skinner, vel?

Til toppen