En kort stund spekulerte gutten på å snu, gå tilbake over enga og klatre over muren igjen. Han hadde ikke klokke, og nøyaktige klokkeslett betydde ingenting for ham, men himmelen over hodet hans var mørkegrå nå, og luften rundt ham hadde kjølnet enda mer. Han visste at dagen begynte å gå mot slutten, og at natten snart ville komme.
      Han skulle bare gå et lite stykke til over den myke bakken. Han visste jo hvor han var; hytta der mormoren lå og sov, var bak ham, selv om han ikke lenger kunne se den. Han fortsatte framover mot den ulne veggen av tåke, som det gikk an å se, men ikke å fange. Den forflyttet seg på magisk vis et stykke bortover hele tiden, som om den lekte med ham.
      Gutten stanset. Han holdt pusten.
      Alt var stille, og ingenting rørte seg, men plutselig hadde gutten fått en følelse av at han ikke var alene.
      Hadde han hørt en lyd i tåken?
      Han snudde seg. Nå så han ikke muren eller enga lenger, han så bare gress og einerbusker bak seg. Buskene sto ubevegelige rundt ham, og han visste at de ikke var levende -- ikke levende som han selv -- men han kunne likevel ikke la være å tenke på hvor store de var. De var tause, svarte skikkelser som omringet ham og kanskje beveget seg nærmere når han ikke så.
      Han snudde seg igjen og så flere einerbusker. Einerbusker og tåke.
      Nå visste han ikke lenger i hvilken retning hytta lå, men redselen og ensomheten drev ham til å bevege seg framover. Han knyttet nevene og løftet beina og sprang bortover bakken og ville finne steinmuren og hagen bak den, men så bare gress og busker. Til slutt så han ikke engang det; verden var blitt utvisket av tårer.
      Gutten stanset, han trakk pusten, og tårene sluttet å renne. Han så flere einerbusker i tåken, men en av dem hadde to tjukke stammer, og plutselig så gutten at den rørte på seg.
      Det var et menneske.
      En mann.

Til toppen