| Forfatter: | Anne Holt |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2012 |
| Antall sider: | 333 |
| Forlag: | Piratforlaget |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Inger Johanne Vik og Yngvar Stubø |
| Serienummer: | 5 |
| ISBN/EAN: | 9788281434387 |
| Kategori: | Krim og spenning og Krim og mysterier |
Omtale Skyggedød
I skyggen av katastrofen
Da Inger Johanne Vik ankommer huset til barndomsvenninnen, finner hun Ellen og ektemannen oppløst i tårer over kroppen til åtte år gamle Sander. Gardintrappen han har falt fra står midt i stuen, lommelykten han slo hodet mot ligger blodig på gulvet. Inger Johanne skjønner ikke hvorfor ingen svarer når hun ringer nødnummeret. Klokken er 15.42 den 22. juli 2011. Mot sin vilje blir Inger Johanne dratt inn i Sanders mørke tragedie. En tragedie som er i ferd med å bli fullstendig overskygget og oversett idet terroren rammer Norge ...
Sanders mørke tragedie
Åtte år gamle Sander Mohr dør hjemme etter et fall fra en gardintrapp. Politimannen som får saken, er den unge og uerfarne sommervikaren Henrik Holme. Han er lærebokfersk og klamper klønete og velmenende rundt i den tilsynelatende opplagte saken. Det er nærliggende å avskrive dødsfallet som et tragisk, men hendelig uhell. Men så er det noe som biter seg fast i ham. En provokasjon han slenger ut på impuls viser seg å ha rot i virkeligheten. Og en ørliten mistanke om at alt ikke er som det skal hjemme hos vesle Sander, begynner å vokse seg stadig sterkere.
22. juli som en kulisse
Allerede i åpningsscenen blir vi nervøse. Inger Johanne Vik, voldsforsker og ekspert på kriminalpsykologi, ser på klokken. Den er 15.42 den 22. juli 2011. Datoen som har etset seg fast i nordmenns kollektive hukommelse. Spørsmålet melder seg med en gang: Er tiden moden for at denne katastrofen kan behandles skjønnlitterært? Er forfatteren oppgaven verdig? Svaret i dette tilfellet er et høyt og rungende ja! For i Skyggedød tar Anne Holt et genialt grep ved å bruke 22. juli som en kulisse for helt andre hendelser. På den måten unngår hun at hennes skildringer av katastrofen blir spekulative, tvert imot blir de helt nødvendige for den historien hun egentlig forteller. En mørk tragedie er i ferd med å bli fullstendig satt i skyggen av det voldsomme og altoppslukende ved terroraksjonen.
Christoffer-saken
Anne Holt er en av de første skjønnlitterære forfatterne i Norge til å berøre 22. juli-tragedien. Og hun har skrevet en historie som bærer mange likhetstrekk med den mye omtalte Christoffer-saken, der stefaren til åtte år gamle Christoffer Kihle Gjerstad ble dømt for å ha mishandlet ham til døde. Det er intet mindre enn imponerende at Anne Holt makter å behandle to så følsomme temaer så nennsomt at vår oppmerksomhet rettes hundre prosent mot den historien hun ønsker å formidle.
En vond og viktig historie
Skyggdød er en roman det tidvis er svært vanskelig å lese. Både fordi den inneholder sterke skildringer, og fordi man vet at virkelighetens hendelser i disse tilfellene har overgått fiksjonen. At dette grusomme faktisk har skjedd, og skjer hver eneste dag, et eller annet sted i verden. Barn mishandles i skjul av sine egne nærmeste. Det akter ikke Anne Holt å la gå upåaktet hen. I så måte lykkes hun i usedvanlig grad med dette knyttneveslaget av en roman.
«Anne Holt kommer elegant ut av et høyst risikabelt krimprosjekt.»
- Dagbladet
«Anne Holt byr denne gangen på en svært dramatisk og overraskende slutt.»
- Dagsavisen
Utdrag
Gutten lå på morens fang, som om han sov. Han var for stor for henne: en lyshåret plugg av en åtteåring på tvers over magre lår, med armene hennes rundt livet og under hodet for å holde det oppe.
«Ikke,» sa moren, nesten uhørlig. «Ikke. Ikke. Ikke.»
Guttens venstre øye var forsvunnet i hevelse og størknet blod.
«Ikke,» gjentok moren.
Langsomt hevet hun ansiktet mot taket og trakk pusten dypt.
«IKKE!»
Skriket fylte rommet så plutselig at faren tok et skritt bakover. Han grep seg til hodet med begge hender, en parodisk gest som han forsterket ved å snu seg mot veggen og dunke hodet taktfast mot det lyse tapetet.
«Jeg skulle ha passet bedre på,» stønnet han.
«Hva skjedde?» maktet Inger Johanne endelig å få frem.
«Jeg passet ikke på,» sa faren og løftet en slapp hånd mot gardintrappen; den sto midt på gulvet i den store stuen.
«Du passet ikke på,» gjentok moren mekanisk ned i guttens blodstenkte hår.
«Er dere sikre på at han er ...»
Inger Johanne forsøkte å ta et skritt mot sofaen.
«Ikke rør ham!» skrek moren fortvilet. «Ikke rør ungen min!»
«Vi er sikre,» sa mannen.
«Da tror jeg ...,» begynte Inger Johanne.
Hun skulle ikke tro noe. Ikke tro. Bare se: Gardintrappen under et tomt tak. Ingen lampe der oppe, ingen krok, ikke noe som burde rettes på eller repareres: en malplassert, høy gardintrapp i en stor og stilig, ryddig stue der spisebordet i den andre enden var pyntet til fest. Blomster overalt. Markblomster og hageroser i like glassvaser, og tette små buketter mellom kuvertene på bordet. Utenfor panoramavinduene lå skydekket lavt og ensformig. Langt der nede, midt i sentrum, kunne Inger Johanne likevel se en stigende røyksøyle, mørkere grå mot fjorden lenger ut.
En festpyntet stue.
En blå lommelykt, la hun merke til, ved gardintrappens ene ben, en mørkeblå, stor lommelykt med Lynet McQueen påmalt langs siden. Et knippe gamle fargestifter, slitte og skitne fettfarger i stabel.
Et dødt guttebarn.
Lommelykten lyste.
Uten helt å vite hvorfor kastet Inger Johanne et stjålent blikk på klokken. Den viste 15.28, og det var den 22. juli 2011.
«Jeg må ringe politiet,» sa hun stille.
«Politiet,» hvisket kvinnen hest. «Hva kan politiet gjøre for gutten min?»
«Bare sånn for å ha gjort det,» mumlet Inger Johanne tafatt. «Jeg tror det er det beste.»
Sannheten var at hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre.
Gjennom den åpne verandadøren hørte hun sirener i det fjerne.
Mange av dem. Overalt, syntes det som.