Denne boken dokumenter hvordan tidligere arbeidsgiver, Tromsø kommune, håndterte mine varslinger om alvorlige kritikkverdige forhold, og hvordan lov- og regelverk, samt rutiner blir satt til side. Følgene dette får i form av gjengjeldelser, mobbing og trakassering, beveger meg fra å være en engasjert spesialpedagog til å bli 100% ufør. Manglende og feil håndtering fratar meg en god helse og et skattet arbeid. I 2013 fikk jeg diagnosen PTSD.
Dokumentasjonen gir deg et usminket innblikk i hvordan en svak ledelse lar seg diktere av klikken/mobberne, en ledelse som av frykt for skolens omdømme er mer opptatt av å tilsløre og dekke over alvorlige avvik, enn å ta tak i problemene på en slik måte at det gir varige forbedringer.
Etter år med behandling og tilfriskning tar jeg utfordringen med å se meg tilbake, gjennomgå store mengder dokumentasjon og lytte til timevis med opptak, hvor det snakkes om et menneske jeg verken kjenner eller har hørt om tidligere! Jeg finner tilbake til den vettskremte læreren som hadde det tryggest med hjelmen på og pepperspray i lommen. Jeg er sladrehanken som ble møtt med unnfallenhet.
I 2020 er jeg endelig i stand til å kreve rettferdighet, og tar ut søksmål mot Tromsø kommune. Dessverre har ikke motpart den innstillingen. Den samme mobben stiller opp og gir meg en ny runde i retten! Nå er de alliansepartnere, på bestilling fra øverste ansvarlige.
Kommuneadvokatens svar på mine tap, var at jeg var selv skyld i det! Setningen skremmer meg mer enn noe annet og blir en innvendig tatovering - et varig merke på hvordan en inngripen i et annet menneske, kan sette dype spor livet ut. Det fortalte meg også at min kamp er forgjeves. Uansett hvor god sak og mengde bevis hadde det ingen betydning, dommen er skrevet på forhånd!
Jeg håper at det jeg skriver om ikke bare blir gjenkjennelig, men treffer i magen og hjertet, ikke fordi du er utsatt selv, men fordi du evner å forstå. Dystre statistikker viser at det trengs sladrehanker - la de f
