Sluk (Innbundet)
Forfatter:
| Forfatter: | Lars Saabye Christensen |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2012 |
| Antall sider: | 416 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788202392499 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale Sluk
Saabye er tilbake der det hele startet!
En stor roman som forener en strålende sommerfortelling fra Oslo på sekstitallet med et marerittaktig opphold i den amerikanske småbyen Karmack. Funder er seksten år den sommeren han tilbringer alene med moren, og seksti når vi til slutt møter ham på et behandlingssted i USA. Forfatteren selv understreker at romanen en en hyllest til den generasjonen kvinner hans mor tilhørte, og aller mest til henne.
En herlig forundringspakke!
Den uforglemmelige sommeren på Nesodden. En hyllest til mor og far. Oppvekst og dannelse på 60-tallet. Lars Saabye Christensen er tilbake der det startet med Beatles.
Kan prosa være poesi? Er det mulig å skrive vakkert om sin egen generasjons foreldre når du akkurat har mistet dem? Er ikke avstand i tid en forutsetning? Tydeligvis ikke. Saabye Christensens nye roman gir oss svarene. Sluk er en forundringspakke, så å si en bastard, av flere ulike sjangre. Det er som om forfatteren sier "Forsyn deg, kjære leser! Nyt hver eneste setning!" Det er nettopp det du gjør når du åpner boken. Du kan ikke dy deg, du kan ikke stanse, du sluker Sluk i en jafs. Og tenker at det går faktisk an å fornye seg ved å gjenta det beste av seg selv.
Den sommeren vi inntok månen
Først en prolog der hovedpersonen og hans far, arkitekten, står og ser på at Philipsbygget på Majorstua rives i april 2000. Når bygningen ligger i grus, går de hjem til mor, som har satt på middagen. Så er det sankthansaften 69, sommeren da mennesket landet på månen, og the sky ikke lenger var the limit. Vi er på Nesoddbåten. Chris, også kalt både Chaplin, Blackie og Funder, skal på hytta med mamma. En lang sommerferie ligger foran ham. Det skal vise seg å bli en sommer da tenåringen nærmer seg det mennesket han egentlig er. På godt og vondt.
Glede og kjærlighet
Første del av Sluk er et portrett av en generasjon svært mange av oss er en del av, en 60-tallsskildring vi gjenkjenner med glede. Med et tastatur fylt av både glede og kjærlighet, til tider svært personlig, geleider Lars Saabye Christensen oss tilbake til gamle tomter. Chris er en outsider, og har sine søkk, som forfatteren kaller dem, både fysisk og psykisk. Han skal bli dikter, og har med seg skrivemaskinen på hytta. Men flokene er mange, enten det dreier seg om tastene på skrivemaskinen, den første ungdomsforelskelsen til Heidi eller det ambivalente forholdet til Iver Malt, den skumleste gutten på Nesodden.
Trøster seg med Remington
Med en stor porsjon kjærlighet - og vemod - beskrives forholdet til moren, ja, hele hans generasjon av mødre. Lengter de etter sitt eget liv? Blir de noe av? Hele atmosfæren i den første delen av Sluk er preget av dette. Og hvor er far? Er det sant at han ble igjen inne i byen på grunn av et brukket ben? Chris - eller Funder som han selv velger å kalle seg - trøster seg med sin Remington Portable, men samtidig ønsker han at hele verden skal se søkkene hans. "Vær så snill, se dem!"
Herlige sommerfølelser
Sluk består av to korte prologer, to romaner som henger sammen. Sommeren på Nesodden er grunnmuren i romanen, den er gjenkjennelig og jordnær, hvem av oss har ikke følt oss som en sinke i ungdommen? Og hvem har ikke kjent den rastløse, inderlige sommerforelskelsen da vi var seksten? Du humrer deg gjennom vakre, nesten poetiske passasjer, og tenker at det er godt at noen er i stand til å forene den vage virkeligheten med litterære gullkorn slik Lars Saabye Christensen gjør det. Du har nok allerede skjønt det. Denne kommer du ikke utenom. Denne må du bare lese!
Av Bernt Roald Nilsen
... så originalt, elegant og poetisk at den slår meg helt ut.
- Cathrine Krøger, Dagbladet
... et uslåelig tilbud til norske bokelskere.
- Rune Hallheim, Aftenposten
...den gir en uvanlig leseropplevelse som denne leser ikke ville vært forutenJon Åge Fiskum, Trønder-Avisa
Flere bøker av Lars Saabye Christensen:
Utdrag
Mor kommer ut fra salongen likevel, akkurat som hun pleier å gjøre, og stiller seg ved siden av meg. Hun har som vanlig kjøpt to båtis, det passer liksom om bord i Prinsen, ikke sant, hva ellers skulle man spise, nøtteis, nei, det passer bedre på land. Vi pleier å le litt av dette. Dette er uansett vår lille greie og nå spiser vi hver vår båtis mens vi ikke sier noe. Mor har på seg et blått skaut som er knyttet stramt under haken, omtrent som en sydvest, og hun virker som vanlig annerledes enn hun er resten av året. Jeg vet ikke helt hva det skyldes, kanskje det er en slags skjødesløshet, uvørenhet, hun som ellers pusser alle vinduene annenhver dag og støvsuger hver eneste, hun som alltid holder masken, koste hva det koste vil. Alt som ikke blir sett har heller ikke hendt. Alt som ikke blir sagt finnes ikke. Mors perfekte verden er den usynlige. Kan hun også føle denne friheten som åpner rom hvor alt er mulig, denne friheten som innebærer, i hvert fall når det gjelder meg, at man samtidig må lukke dørene bak seg, en etter en i samme fart, hvis ikke vil man bare bli stående rådvill og livredd uten å komme videre? Kan hun oppleve min frihet? Det er skautet som er mors tegn. Det er hennes uniform når hun innrulles i sommerens armé. Så enkelt er det. Hjemme bruker hun aldri skaut, til nød innendørs, når det røyner på, men ute, ute blant mennesker i de brede gatene? Aldri. På landet, som vi kaller det, enda vi kan se Rådhuset fra altanen, tar hun seg den friheten. Vi nærmer oss Tangen brygge. Der står som vanlig Iver Malt og kaster med boks. Han har ikke fiskestang, så i stedet har han surret snøret rundt en blikkboks, skrudd fast et håndtak inni og der har du snurrevaden hans. Han er kledd i digre og ganske skitne kortbukser, helsetrøye, en skyggelue fra Essostasjonen oppe ved Senteret hvor faren hans jobber når han er edru, og på føttene har han ingenting. Iver Malt går alltid barbeint, i hvert fall hele sommeren. Hva han gjør ellers i året har jeg ikke peiling på, men det skulle ikke forundre meg om han gikk uten sko da også. Han er nemlig fastboende. Han tilhører ikke feriefolket. Han reiser ikke noe sted. Han blir. Han bor i brakkene som stod igjen etter tyskerne ute på Signalen, rett bortenfor brygga. Vi er visst jevnaldrende. Det er alt jeg vet om ham. Men det går mange rykter om familien Malt, at faren aldri er edru, at de har en mannevond hund som ikke kan gjø, at moren hans er tyskertøs og har enda en sønn, som altså er Ivers halvbror, og som ble tatt fra henne så snart han var født og plassert på et hjem fordi han var hakket mer evneveik og forsinket i hue enn hun som hadde pult med tyskerne og fått en uønsket bastard av en tyskerunge. Noen gikk til og med så langt som å kalle henne hore, og ikke bare det, men også en landssvikerhore. Sånn omtrent gikk ryktene om familien Malt på Signalen og de fleste trodde på dem.