Hilfrid spionerte på pappa gjennom vinduet. Han tørket pannen med baksiden av hånden sin. Det måtte være varmt å grave i den stekende sola, og nå så hun at skjorta hans var mørk av svette under armene. Hilfrid følte seg ikke bra. Hva var det Sandra hadde ment med at hun kunne være glad hun ikke visste alt? Pappa så jo så snill ut der han sto og gravde: Men nå var han nok ferdig, for han satte spaden i jorda med et hardt støt og kom gående mot huset. Men hva var det? Hilfrid kjente det ise i magen. Pappa hadde noe rødt på leppene, noe rødt som lignet på størknet blod!