«Jeg kan ikke bli elskerinnen hans,» hvisket jeg tilbake.
      «Ikke noe valg.» Han ristet på hodet.
      «Jeg kan bare ikke gjøre det,» sa jeg høyt. Jeg klamret meg hardt
til min brors betryggende omfavnelse, og så nedover det lange,
mørke bordet mot min onkel, som svarte med et blikk skarpt og
gjennomborende som en falks sorte øyne. «Sir, jeg beklager, men
jeg elsker dronningen. Hun er en prektig kvinne, og jeg kan ikke
forråde henne. Jeg lovet for Gud bare å være sammen med min
mann, og jeg kan da vel ikke forråde ham? Jeg vet at kongen er
kongen, men dere kan vel ikke ønske at jeg skal gjøre det? Ikke
sant? Sir, jeg kan ikke gjøre det.»
Han svarte meg ikke. Så stor var hans makt at han ikke engang
vurderte å svare.
      «Hva skal jeg gjøre med denne ømfintlige samvittigheten?»
spurte han ut i luften over bordet.
     «Overlat det til meg,» sa Anne enkelt. «Jeg kan forklare en del
ting for Mary.»
      «Du er litt ung for rollen som privatlærer.»
      Hun møtte blikket hans med sin stille selvsikkerhet. «Jeg ble
oppdratt ved det mest fasjonable hoffet i verden,» sa hun. «Og jeg
ødslet ikke med tiden. Jeg så alt. Jeg lærte alt som læres kunne. Jeg
vet hva det er behov for her, og jeg kan lære Mary hvordan hun
skal føre seg.»
      Han nølte et øyeblikk. «Du bør ikke ha studert flørtingens kunst
altfor inngående, frøken Anne.»
      Sinnsroen hennes var en nonne verdig. «Selvsagt ikke.»
      Jeg kjente skulderen min heve seg, som om jeg ville riste henne
av meg. «Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg må gjøre som Anne
sier.»
      Jeg ble fullstendig ignorert, selv om hele dette møtet var ment å
handle om meg. Anne hadde stjålet oppmerksomheten deres. «Vel,
jeg tiltror deg oppgaven med å være din søsters veiviser. George,
du også. Dere vet hvordan kongen er med kvinner; hold et godt
øye med Mary.»
      De nikket. Deretter ble det stille et øyeblikk.
      «Jeg skal snakke med faren til Carey,» sa min far uoppfordret.
      «William kommer til å forvente det. Han er ingen tosk.»
Onkelen min så nedover bordet mot Anne og George, der de sto
på hver side av meg mer som fangevoktere enn venner. «Nå må
dere hjelpe søsteren deres,» beordret ham dem. «Hva hun enn
måtte behøve for å trollbinde kongen, så må dere gi det til henne.
Hvilke kunster hun enn måtte trenge å lære seg, hva slags ting hun
enn må skaffe seg, hva hun enn måtte mangle av ferdigheter, må
dere gi henne. Vi holder dere ansvarlige for å få henne i kongens
seng. Glem ikke det. Det venter rikelig belønning. Men dersom
dere mislykkes, blir det ingenting på noen av oss. Husk det.»

Til toppen