Med livet som innsats

– Jeg ble betatt av de mange tapre engelske kvinnene som la ut på så farlige oppdrag, forteller suksessforfatter Pam Jenoff.

Hvordan fikk du ideen til Stjerner over Paris?
– De fleste romanene mine har handling fra andre verdenskrig. Kjærligheten til denne perioden kommer fra årene jeg jobbet som diplomat i Polen med Holocaust-temaer. Jeg snublet over en sann historie om kvinnene som tjenestegjorde som agenter for Britain’s Special Operations Executive (SEO). Jeg ble betatt av de mange tapre engelske kvinnene som la ut på så farlige oppdrag. Det gjorde også inntrykk at mange av dem ble tatt og drept, og at det syntes å være et slags svik som ledet til deres fall.

Hvorfor fantes det et eget nettverk av kvinnelige spioner?
– De fleste agentene for SEO var menn. Men på et tidspunkt ble mennene for lett å avsløre, og mange ble tatt av tyskerne. Da kom ideen med å bringe inn og trene opp kvinner. Tanken var at kvinnene lettere skulle gli inn som vanlige franske innbyggere, uten å vekke mistanke.

Er kvinnene basert på virkelige personer?
– Ja, flere av dem er det, men de har fått nye navn. Eleanor Trigg het i virkeligheten Vera Atkins, hun ledet nettverket av kvinner som ble sendt ut. Etter krigen dro hun ut på jakt etter 12 av sine mest kjære spioner som var savnet, for å finne ut hva som skjedde med dem. Akkurat som Eleanor i boka. Jeg har også lagt til litt og diktet litt, så resultatet er en blanding av fakta og fiksjon.

Hvordan satte du deg inn i livene til de hemmelige agentene?
– Det finnes faktisk flere dokumentarbøker skrevet om SEO og om de kvinnene som jobbet der, selv om historien deres er ganske ukjent, bl.a. boka A life in Secrets. Gjennom bøker og annen research lærte jeg mye om hvordan jentene ble rekruttert, trent og sendt ut. Jeg har også jobbet for Secretary of the Army i Pentagon, med operasjoner på høyeste nivå. I den jobben hadde jeg også mye befatning med krigen.

Hva er det med andre verdenskrig som fortsatt fascinerer, tror du?
– Andre verdenskrig og Holocaust er sterk og kraftfull tematikk. Ondskapen, de alvorlige omstendighetene, alle de vanskelige valgene folk måtte ta, tapperheten – alt dette skaper overbevisende og sterk historiefortelling. Det haster også å fortelle historien til de som overlevde, fordi disse kjære menneskene begynner å komme opp i årene. Krigen kan også lære oss mye om saker vi står oppe i i dag, som immigrasjon, menneskerettigheter flyktningkriser og andre humanitære kriser.

Redaksjonen

Til toppen

Da hun kikket ut, fikk hun se at antennen, som hun hadde hengt opp i smug natten etter at hun var kommet, hadde falt ned fra det stedet der hun hadde festet den mellom grenene på treet. Hvis den ikke var riktig plassert, risikerte hun at meldingen ikke ble sendt på riktig måte. Hun åpnet vinduet og lente seg ut.
Men så stivnet hun med hånden utstrakt. På balkongen i rommet nedenfor sto det en tysk soldat og betraktet henne med stor interesse.
Hun klarte å presse frem et smil og vinket som om hun bare var opptatt med å henge ut vask.
«Bonsoir!» ropte hun og forsøkte å holde stemmen lett. Hun trakk armen til seg igjen og lukket vinduet med skjelvende hender.
Hun burde ikke sende mer, hun visste det. Det hadde ikke virket som tyskeren hadde mistanke om noe, men han kunne rapportere om henne nå, i dette selvsamme øyeblikk. Men hun måtte få ut denne meldingen, og det var bare noen få anslag igjen. Hun morset som besatt, og da hun stoppet, slo hjertet hennes høyere enn telegrafnøkkelen hadde gjort. Hun la radiodekselet på plass for å kamuflere senderen som grammofon igjen, og håpet at det ikke var for sent.
Marie hørte skritt i trappen. Det kom noen. Hadde de registrert signalene hennes? Ødelegg radioen, og hvis du ikke har mulighet for det, må du i det minste ta krystallene. Instruksene hun hadde fått under opplæringen, strøk gjennom bevisstheten hennes, men hun klarte ikke å følge dem. Hun satt som et dyr fanget i lyset fra frontlyktene på en bil.
(…)
Tess dukket opp i tankene hennes. Tenk om hun skulle bli foreldreløs i en alder av fem år. Skyldfølelsen som Marie hadde båret på i alle disse månedene, slo ut i full blomst. Hun var mor til et lite barn som trengte henne, og som ville komme til å betale prisen hvis det skjedde henne noe. Det var rett og slett uansvarlig av henne å være her.
Skrittene stanset foran døren hennes. Marie telte: syv, åtte, ni. Det banket på døren.
Hun så seg desperat over skulderen og ønsket at det fantes en utgang til. Det var umulig å gjemme seg i den lille leiligheten. Det banket igjen. Motstrebende gikk hun bort og lukket opp.
Hun ble fullstendig overrumplet da hun så piloten Will stå utenfor. «Du skremte nesten livet av meg,» gispet hun.
Uttrykket hans var alvorlig. «I så fall burde du slutte å sende litt før. Jeg hørte anslagene dine hele veien opp gjennom trappen.» Den irske aksenten hans virket sterkere nå. «Du hjelper ikke noen av oss hvis du blir tatt.» Så myknet de brune øynene. «Hvordan har du det?»

Til toppen