Stormannen Peder Anker (Innbundet)
en biografi
Forfatter:
| Forfatter: | Bård Frydenlund |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 397 |
| Forlag: | Aschehoug |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788203210846 |
| Kategori: | Biografier og memoarer |
Omtale Stormannen Peder Anker
Peder Anker (1749-1824) var landets fremste finansfyrste da han i november 1814 ble utnevnt til Norges første statsminister i Stockholm. Som dansk-norsk embetsmann, nøkkelfigur i Christianias handelspatrisiat og Eidsvollforsamlingens første president - for å nevne noe - var Peder Anker en kompleks aktør i en av norgeshistoriens mest kritiske faser. Ved overgangen fra dansk-norsk enevelde til svensk-norsk union kunne avstanden være kort mellom det å bli ansett som sann patriot og forræder. Anker ble en omdiskutert brobygger til naboriket og arvefienden Sverige. I konflikten mellom overbevisninger, interesser og roller skulle han oppleve knallhard kritikk både mot sine personlige forbindelser og sine politiske handlinger.
Presseklipp:
På eit regjeringsmøte i Stockholm blei svenskekongen sint – og drog til den norske statsministeren.
– Kjeldene gjer meg heilt trygg på at Carl Johan slo til Peder Anker, seier Bård Frydenlund, som kom med boka Stormannen Peder Anker. En biografi sist veke.
Det er fyrst no med biografien til Frydenlund at historia om slaget til kongen vert offentleg kjend.
At Carl Johan kunne reagera svært så kjenslemessig og kjefta ut folk, var kjent nok, men ikkje at han i 1821 faktisk slo til den norske statsministeren på eit regjeringsmøte på det svenske slottet."
(Utdrag fra et intervju med forfatter Bård Frydenlund i DAG OG TID)
Utdrag
En junidag i Stockholm, 1821 (UTDRAG)
«Det finner jeg meg – fanden gale meg – ikke i!»
En høyreist og ordensdekorert eldre herre går resolutt ut av regjeringskammeret i Stockholms slott. Skarlagensrød i ansiktet – en tone mørkere på det ene kinnet enn på det andre – slår han døren igjen bak seg og nærmest velter over kongens oppassere som vokter inngangen i sine blågule livreer. Kongen står lamslått tilbake og ser sin gamle venn fyke ut av regjeringskammeret. Ikke siden årene før revolusjonen har noen prøvd å fike til ham, slik Anker var på vei til å gjøre som en gjengjeldelse for kongens impulshandling. Statsrådene måper mot kongen – de norske med enda større øyne enn de svenske. Slikt gjør man da ikke?
Anker småløper alt den gamle kroppen makter gjennom slottets saler, hvor maleriene av Sveriges kongelige skuer arrogant ned på ham. Fra kongens rådskammer høres korte franske ordrer. Adjutantene kommer løpende etter nordmannen for å rette opp skaden. Kongen ser brydd på sine regjeringsmedlemmer, og de på ham. Ikke har de hørt slik tale i Bernadottes kammer før, verken på norsk eller noe annet språk. Utenriksminister Lars von Engeström skotter usikkert fra side til side og møter det mørke blikket til statsråd Baltzar von Platen, som rister på hodet. «Inte bra alls,» er hans korte kommentar idet kongen hever regjeringsmøtet.
Den gamle stanser på slottsbakken for å trekke pusten. Podagraen verker i foten, og hjertet slår hardere enn hva sunt er. Bakfra kommer to adjutanter løpende og roper: «Excellencen Anker! Stanna!» Adjutantene overleverer raskt kongens unnskyldning for å ha slått ham i ansiktet i all offentlighet. Ingen umiddelbar virkning. «Hils kongen og si at jeg drar tilbake til Bogstad. Øyeblikkelig!» Eksellensen fortsetter ned slottsbakken og skuer mot det norske Ministerhotellet på den andre siden av vågen. Med operaen skrått i sikte saktner han farten mens han tenker over de siste årenes hendelser. Carl Johan – Jean Baptiste Bernadotte, sønn av en sakfører – har til tross for sin kongeverdighet ingen rett til å slå sin norske statsminister. Og særlig ikke en av adelsslekten Anker!