Schürmann ba meg ta plass ved siden av kateteret. "Jeg har bestandig trodd at du visste at du ikke kan bli med i Jungvolk fordi du er ikke-arier," begynte han. "Du vet at faren din er afrikaner. I henhold til Nürnberg-lovene er det umulig for ikke-ariere å bli med i Hitlerjugend."

"Men jeg er tysker," hulket jeg, på gråten. "Moren min sier at jeg er en tysk gutt akkurat som alle andre."

"Du er en tysk gutt," innrømmet herr Schürmann med uvanlig medfølelse, "men uheldigvis ikke akkurat som alle andre."

Om kvelden fortalte jeg ikke moren min om hva som hadde foregått på skolen. I stedet ba jeg henne bli med til nærmeste Jungvolk Heim, nabolagets Jungvolk-reir, bare et kvartal unna, slik at jeg kunne melde meg inn. Siden jeg ikke hadde lagt for dagen den minste interesse for å bli med i HJ, hadde hun aldri følt det var nødvendig å plage meg med tanken på at jeg ville bli avvist. Derfor ble hun fullstendig overrumplet da jeg plutselig hadde bestemt meg for å melde meg inn. Hun prøvde å få meg på andre tanker, og antydet til og med at det var mulig jeg ikke ville bli godtatt, men jeg ble bare desperat. Jeg sa til henne at jeg rett og slett måtte bli med, siden jeg ikke kunne være den eneste i klassen som ikke var HJ-medlem. Men fremdeles syntes hun ikke noe om tanken. "Vær så snill, bli med meg," tryglet jeg henne, nesten hysterisk. "Kanskje de vil gjøre et unntak. Vær så snill!"

I strid med sin egen overbevisning ga moren min endelig etter og sa seg villig til å gjøre det hun kunne for å hjelpe meg til å bli medlem. Da vi kom fram til Hitlerjugends Heim, en lang, kompakt, enetasjes steinbygning, summet det av aktivitet og paramilitære kommandoer. Gjennom den åpne døren til et klasseromlignende møtelokale kunne jeg se grupper med gutter, de fl este på min alder, sitte sammenklemt rundt et langt bord, der de tydeligvis hørte på en troppsfører som snakket. De hadde på seg fine uniformer, svarte kortbukser, svarte jakker utenpå kakiskjorter, og svarte skjerf som ble holdt sammen i halsen av flettede lærknuter.

"Heil Hitler! Hva kan jeg gjøre for Dem?" spurte den pene, omtrent tjue år gamle mannen bak skrivebordet. Etter uniformen å dømme var han en mellomleder i Hitlerjugend. Han minnet meg om en eldre versjon av livvakten Wolfgang jeg en gang hadde hatt, høy, atletisk, blond og blåøyd - kort sagt Hitlers ariske idealmann.

Moren min gjengjeldte den obligatoriske nazihilsenen og spurte så: "Er det her man kan søke om medlemskap?"

Den unge mannen så vantro ut. "Medlemskap for hvem da? For han der?" spurte han, og blikket studerte meg som om han hadde sett en motbydelig mark.

"Ja, for sønnen min," svarte moren min uten å blunke.

Nazisten steilet. "Jeg må be Dem gå med én gang," kommanderte han. "Siden De ikke har forstått det før, må jeg fortelle Dem at det ikke er noen plass for Deres sønn i denne organisasjonen eller i det Tyskland vi skal bygge. Heil Hitler!" Etter å ha sagt dette, reiste han seg og åpnet demonstrativt døren.

Et øyeblikk så det ut til at moren min ville slå til mannen med knyttneven. Hun skalv og glodde på ham med et sinne jeg aldri før hadde sett i øynene hennes. Men hun gjenvant fort fatningen, tok meg i hånden og sa rolig: "Vi går." Hverken hun eller jeg sa et ord på veien hjem. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde utsatt henne for slik pine og ydmykelse, og jeg var redd hun skulle være sint. Men da vi kom hjem til leiligheten, bare omfavnet hun meg og gråt. "Jeg beklager, jeg beklager," var det eneste hun kunne si.

Til toppen