Ingvar Syversen gikk i klassen min på ungdomsskolen, men var ikke blant dem jeg pleide omgås, ikke da og ikke senere. Så etter femten år, og helt ut av det blå, ringer han og bare «må» snakke med meg. Med det samme tok jeg ikke engang navnet. «… siden vi er gamle kjente og slikt, men ikke på telefon. Kunne vi treffes, tror du?» Yeah, right, som om noen hadde interesse av å avlytte samtalene hans. Uansett gikk jeg med på å møtes. På en benk i Spikersuppa. Veldig hemmelig, som agenter fra den kalde krigen. Han var overraskende lett gjenkjennelig. Kanskje på grunn av glassøyet og underbittet. Jobben han fryktet for å miste, om «noe kom ut», var en byråkratstilling i Miljøverndirektoratet. Garantert god pensjonsavtale og statens lønnsregulativ. Fyren hadde knallkarakterer, best i klassen, men bortsett fra det mistenkte jeg aldri Ingvar Syversen for å være særlig smart. Ikke typen jeg ville trodd var i stand til å spotte en deal, ikke om han så snublet langflat over den, og det hadde ikke med øyet å gjøre.