Den som stiller spørsmålet, er selv et menneske, så svaret er en form for selvkunnskap. Bokens hovedtese er at denne kunnskapen ikke gjelder et fysisk eller åndelig objekt; et «selv». Den gjelder oss selv som fornuftsvesener, og å avdekke fornuft i til værelsen er fornuftens selvre.eksive bedømmelse av noe som fornuftig.
Historisk forfølges denne tanken på fornuftens autonomi fra Sokrates, Platon og Aristoteles fram til Kants oppsummering av den moderne opplysningstanken i maksimen «Tenk selv!»
Tematisk er framstillingens røde tråd Hans Skjervheims skille mellom deltaker og tilskuer. I henhold til denne distinksjonen er også forklaringen av andre menneskers tanker og handlinger en form for selvkunnskap, med gjensidig, dialogisk innlevelse i et jeg/du-forhold.
Endelig videreføres tanken på rasjonell autonomi til Kants såkalte transcendentale idealisme: Ikke bare fornuften, også tiden er noe menneskelig, re.eksivt forankret i vårt liv her og nå.