Det er et uttalt politisk mål å skape en velfungerende samordning i velferdstjenestene. Brukerne skal møtes av helhetlige og sammenhengende tjenester. Ansvaret for samordningen er plassert hos eiere av tjenestene – kommuner, fylkeskommuner og stat. I praksis utøves samarbeidet mellom profesjonelle med forskjellig utdanningsbakgrunn – helsepersonell, pedagoger, sosionomer, barnevernspedagoger og andre. Det er tatt i bruk en rekke virkemiddel for å nå målet, blant annet gjennom lovgiving, veiledere og nasjonale retningslinjer. Et godt samarbeid innen velferdstjenestene forutsetter riktig og nødvendig informasjon om de som skal motta tjenestene og deres familier. Det kan oppleves særlig utfordrende når det er barn, unge og deres foreldre som trenger hjelpetiltak. Sensitive opplysninger, som for eksempel helseopplysninger eller opplysninger om vanskelige forhold i hjemmet, er en del av dette bildet. Hvor mange opplysninger som utveksles, og graden av sensitivitet, vil variere i hvert enkelt tilfelle. Barn, unge og deres foreldre skal ha tillitt til at de opplysningen som gis ikke deles med uvedkommende eller kommer på avveie. Uten en slik grunnleggende tillitt er det vanskelig å gi hjelp.
