Å redegjøre for Kjartan Fløgstad som fremtoning er lett. Han ser ut som om han er gift med en lege, og han er gift med en lege. Sunn og frisk, rank og slank. Dag Solstad er på sin side gift med en teaterkritiker og gir også fysisk inntrykk av det, en usunn type som dyrker Ibsen, Kierkegaard og modernisme fremfor turer i skog og mark. Med andre ord virker Solstad som noe Fløgstad kunne ha funnet på, og Fløgstad er den arketypiske Solstad-helten.
Kort sagt, de er hverandres romanfigurer. Hos Fløgstad leser man aldri om nøkterne mennesker som lever av kålrabi, og hos Solstad finner du ikke en eneste putrende, selvmotsigende flåkjeft. Det er som om de har hvisket seg selv vekk fra bøkene sine, og i stedet skapt seg universer bygd rundt 'han andre'. Og der ligger magien i "Tilværelsens utlendinger": Kjartan Fløgstad og Dag Solstad møter forfatteren som skapte Dag Solstad og Kjartan Fløgstad.
