Ting vi angrer på (Innbundet)

Forfatter:

Bente Eilertsen (Oversetter)

Ting vi angrer på av Mikki Brammer ble nominert til Årets beste roman og Årets beste debut 2023 på Goodreads – verdens største nettsted for bokelskere!

Ting vi angrer på er en hjertevarm, klok og humoristisk roman som tar tak i et av de mest tabubelagte emner i den vestlige verden – døden – og forvandler den til en hyllest til livet. En virkelig perle av en bok!

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2024
Antall sider: 336
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: The collected regrets of Clover
Oversatt av: Eilertsen, Bente
ISBN/EAN: 9788202758691
Kategori: Romaner
Omtale Ting vi angrer på

Veien til et åpent hjerte

Er det én ting du ikke kommer til å angre på, så er det at du leste Ting vi angrer på! Her skriver Mikki Brammer om døden og kjærligheten så livsbejaende og full av følelser at det er umulig å legge boken fra seg.

Clover er 36, og jobber som dødsdoula, en som er til stede for de døende de siste ukene av livet. Men hva er poenget med å hjelpe andre til en god død når du ikke klarer å gi deg selv et godt liv? Hennes eneste venn er 87 år gamle Leo, som hun møtte gjennom sin morfar og spiller ukentlig brettspill med. Da Clover var 6, døde begge foreldrene i en bilulykke i Kina. Morfaren tok vare på henne, de flyttet til New York, og ble svært nære. Morfar døde for 13 år siden, og nå lever Clover alene i hans leilighet.

Kjærlighetsreisen

Når Clover lytter til de døende, er det ikke døden som skremmer henne, det er all angeren som de døde etterlater seg. I hennes egen kamp for å slippe all anger, unngår hun alt og alle som kan gjøre livet mer spennende. Men – hun går regelmessig på dødskafé, der gruppesamtalene dreier seg om å normalisere døden, gjerne over et glass vin eller to. Det er på en slik kafé at hun møter Sebastian, som spør om hun kan hjelpe hans bestemor Claudia, som snart skal dø. Claudia forteller om sitt livs kjærlighet, som hun aldri turte å si JA til, nemlig franske Hugo. Clover og Sebastian bestemmer seg for å reise og finne Hugo. Men er det for sent? Eller venter kanskje en helt annen kjærlighet et sted der ute? Og hva når Clover får sitt første, klønete, voksne kyss?

Full av livsvisdom

Clover får også en ny nabo, Sylvie, som hun blir venn med mot sin egen vilje. Sylvie lever livet uten anger, og utfordrer Clover til å delta i livet, i stedet for å være passiv observatør. Og sakte, men ganske sikkert finner Clover ut at for å bry seg om andre, må hun tillate andre å bry seg om henne. Og der er du når boken er lest, full av perspektiver om at et annet syn på sorg og død kan få deg til å elske livet på en ny og annerledes måte.

Sorg og kjærlighet

Denne romanen inneholder også et imponerende karakterportrett, nemlig Clover. Sta, sjenert og introvert i starten, en kvinne som aldri forlater den kjente komfortsonen. Så begynner ballen å rulle, og Clover er et strålende bevis på hva vi elsker mest av alt i romaner av denne typen.
Jeg gikk inn i denne boken med en følelse av at jeg kanskje ville felle noen tårer (spoiler: Ja, det gjorde jeg). Men jeg hadde ikke regnet med at tema og tittel, død og anger, skulle være en påminnelse om at sorg og kjærlighet henger ubønnhørlig sammen, og at livet vårt er vesentlig fattigere uten begge deler. Bare den bonusen alene gjør det vel verdt å lese Ting vi angrer på.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Underlig, vakker og herlig tilfredsstillende
The New York Times Book Review

Andre utgaver

Ting vi angrer på
Bokmål Ebok 2024
Ting vi angrer på
Bokmål Nedlastbar lydbok 2024
Ting vi angrer på
Bokmål Heftet 2024
Intervju

Lev livet med kalkulert risiko

Mikki Brammer har gjort stor suksess med sin første roman Ting vi angrer på. Den er et resultat av hennes eget mantra: Å gripe sjansen når den byr seg – med kalkulert risiko.

Hun var en av de store, internasjonale debutantene i 2023. Tok sjansen på å skrive om et tema som mange gjerne går utenom, hvis mulig. Død, sorg og ensomhet. Hun møtte selvsagt skepsis til å begynne med, men så begynte hjulene å rulle. Saken er den at Mikki Brammer angriper temaene fra en åpen, livsbejaende vinkel. Å snakke om døden kan få oss til å elske livet. Forfatteren ville ikke minst inspirere leserne til å gjøre de tingene de har drømt om før det er for sent.

Fra journalist til forfatter

Mikki Brammer har allerede erobret mange land i verden med sin roman, og nå står Norge for tur. Hun likte å lese om alt mulig allerede som barn, og besøkte på den måten verdener som er annerledes, og senere var hun så heldig å få intervjue hundrevis av fascinerende mennesker og få skrive om andres liv i ulike magasiner. 
– Men jeg måtte jobbe knallhardt for å ta steget fra journalistikk til skjønnlitteratur. Som journalist skriver jeg bare ut et intervju eller en artikkel, leverer og tenker ikke noe særlig mer over det. Er du forfatter, tilbringer du måneder og år sammen med de samme folka og har historien din med deg overalt. Til gjengjeld er det frigjørende at du bare kan skrive om ting du dikter opp.

Fulle sirener

– Jeg skrev Ting vi angrer på i 2020–22, det var pandemi og lockdown i New York. Jeg satt fast i leiligheten min i Brooklyn, det var fulle sirener både dag og natt, jeg så alle sykebilene fra vinduet. Naboer bli båret ut i ambulanser, for aldri å komme tilbake, flere hundre døde hver dag i New York på grunn av Covid. Det var en rar tid å skrive en bok om døden på. 

Å gjøre det man frykter mest

–Jeg har egentlig vært en som gjør de tingene jeg frykter mest for å beseire dem, og jeg gjorde virkelig et forsøk på å dykke ned i død og sorg før pandemien kom. Jeg leste artikler, gikk på dødskafeer (de finnes i New York: En kaffe og en prat om døden, takk), var på seminarer og workshops, og hørte på podcaster, sier Brammer. Det var slik hun kom over begrepet dødsdoula, en person som hjelper de som er døende den siste tiden. Hun måtte finne ut hva det er som får et menneske til å velge et slikt yrke, både personlig og profesjonelt, og dermed var Clover, den helstøpte hovedkarakteren i Ting vi angrer på, en realitet.

Klok livsvisdom

Mikki Brammers roman inneholder mye klok livsvisdom, og hun har sitt eget mantra fra et intervju hun gjorde med den franske artisten Jane Birkin for noen år siden. Jane snakket om noe som kan oversettes til varsom uvørenhet når du prøver noe nytt. Og Mikki har selv lært av temaet i romanen sin. I tillegg til å skrive, sysler hun med foto, musikk, lærer nye språk og studerer psykologi. Og – gleder seg selvfølgelig til å skrive en oppfølger til «Angreboka».

Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Utdrag
Så lente han seg mot meg og presset leppene sine mot mine.
Først hadde jeg lyst til å trekke meg unna, men så tok nysgjerrigheten overhånd.
Sånn var det altså å kysse. Mitt første kyss.
Jeg hadde forestilt meg tusen forskjellige versjoner av dette, og nå skjedde det omsider. Det føltes nesten surrealistisk. Ennå var jeg ikke sikker på om jeg egentlig hadde lyst til å kysse Sebastian spesifikt, men som Sylvie sa: Jeg kunne ikke vite om jeg likte det hvis jeg ikke prøvde engang. Derfor forsøkte jeg bare å observere det, som for å dokumentere opplevelsen i notatboken slik morfar hadde lært meg.
Kysset føltes våtere enn jeg hadde sett for meg, og spyttet hans smakte svakt av ananasjuicen fra den siste drinken. Jeg hadde ikke lagt merke til at han hadde skjeggstubber på haken, men nå gnisset de mot ansiktet mitt, slipte som pimpstein. Hendene hans lå på hoftene mine, dro meg inntil seg. Jeg lurte på hvor jeg skulle gjøre av mine. På film dro kvinnene ofte hendene sine gjennom mannens hår, men det virket litt i overkant. Skulle jeg ta tak i jakkeslagene hans? Nei, det virket også for pågående. Ikke ville jeg gi inntrykk av at jeg likte det heller, før jeg hadde fått bestemt meg for om jeg faktisk gjorde det.
For sikkerhets skyld lot jeg hendene mine bli hengende ned langs siden.
Tungen hans begynte å presse mot leppene mine, bestemt, som om han prøvde å brekke dem opp. Var det meningen at jeg skulle gi etter siden jeg ikke hadde protestert mot kysset? For eksperimentets skyld gjorde jeg det. Det var ikke utelukkende ubehagelig, men det ble heller ikke tent noe fyrverkeri inni meg, som jeg hadde forventet i en slik situasjon. Kanskje kyssing også var et spørsmål om tilvenning.



Til toppen