Biografien om Ulrike Meinhof

På syttitallet var Ulrike Meinhof en av de mest fryktede terroristene i Europa. Hun hadde vendt ryggen til en karriere som sjefredaktør. I stedet lot hun seg utdanne av palestinsk gerilja, ranet banker og gjennomførte attentat. I denne første store biografien om RAF-stifteren speiles også Vest-Tysklands etterkrigshistorie: Den nazistiske arven, 68-opprøret og terrorismen.

Biografien åpner med at den 35 år gamle journalisten Ulrike Meinhof deltar i en vellykket frigjøringsaksjon av Andreas Baaader på Institutt for sosialforskning i bydelen Dahlem i Berlin i 1970. Dette er et skjellsettende øyeblikk i livet til Meinhof. Dagen etter er tobarnsmoren på plakater over hele Tyskland i det som har blitt kalt den største politiaksjonen i Vest-Tyskland i etterkrigstiden. Etter denne øyeblikksskildringen, spoler biografen så tilbake, og forteller historien om Meinhof kronologisk fra fødselen i Oldenburg i den nordvestre delen av Tyskland, frem til hun dør i en fengselscelle den 9. mai 1976.

Jutta Ditfurths biografi er spennende fra første stund. Det er for det første ikke hverdagskost å få skildret etableringen av det tredje riket sett ut fra en nazivennlig, kunstelskende akademikerfamilie, der kona i huset attpå til er lesbisk, og kommer unna med det. Ditfurth fletter historien om Meinhof elegant inn i presise skildringer av den verdenspolitiske utviklingen. Og biografien blir spennende som en kriminalroman når politiet tar opp jakten på «Baader-Meinhof-banden». Boken har som siktemål å forklare hvorfor Meinhof gikk fra å være en av mange venstreintellektuelle til å bli terrorist. Dette gir den mange delforklaringer på. På det personlige plan blir Meinhof stadig mer fortvilet som aleneforsørgende mor til tvillinger, samtidig som hun forsøker å bygge sin karriere som slagkraftig venstreintellektuell skribent. Medvirkende i et politisk perspektiv er den stadig mer aggressive reaksjonen fra den tyske staten på studentopprøret med mordet på studenten Benno Ohnesorg og skuddene mot Rudi Dutschke.

Sosiologen og den tidligere De grønne-politikeren Ditfurth har ingen objektiv fortellerstemme. Sympatien ligger helt klart hos Ulrike Meinhof, men det er ikke noe forsvarskrift – verken for Meinhof, RAF eller terrorisme generelt. Det er en biografi og en historisk dokumentar som utvider perspektivet også på grunn av sitt gjennomført feminine perspektiv på historien.