– Ved Gud, det må være Christoffer som hamrer på døren! Sørine hvisket, men ordene lød høye i stillheten. – Nei, nei, jeg håpet han ikke fant meg så fort, utbrøt Angela og satt rak og stiv. Redselen lyste i de vidt oppsperrede øynene. Blodet rant sakte fra nesen, men det virket ikke som hun enset det. – Om han ser meg her, vil jeg få svi. Den harde bankingen viser hva slags humør han er i. Å, Sørine, jamret hun og sank sammen som om hun hadde mistet alle krefter, – jeg vet ikke om jeg makter å møte ham … – Det skal du heller ikke, sa Sørine bestemt. – Jeg forbyr deg det, i hvert fall når han er så rasende som han er nå. Men vi må handle fort, Angela. Før han vekker hele huset og får styrket mistanken om at du er her. Det er bare det at … at jeg ikke aner hvor vi skal gjemme deg! – Har dere et loft? – Det har vi, svarte Sørine, – og det er romslig og mørkt, men om Christoffer insisterer på å lete der, vil du være fanget uten mulighet for å flykte. Han vil sirkle deg inn, men …, Sørine lyste opp, – det må bli bryggerkjelleren. Ja, Angela, du må snike deg ned dit. Det er et sted Christoffer forhåpentlig ikke vil lete, og … og der er det en dør ut til hagen … i tilfelle … Hun var blitt så ivrig at hun slet med å fullføre det hun skulle si. I det samme dundret det på døren igjen. Sørine innså at hun måtte foreta seg noe med det samme. Hvis bankingen vekket de andre i huset, ville det bli vanskelig å skjule Angela. Da ville alle ha en mening om hva hun burde gjøre. – Angela, hør på meg, Sørine ventet med å fortsette til hun hadde blikkontakt med den livredde, forslåtte kvinnen. – Vi må gå gjennom dagligstua og kjøkkenet. Du må huke deg ned på kne før du passerer ytterdøren. Hvis ikke, vil Christoffer se deg i vinduet. Imens går jeg bort og spør hvem som banker på. Jeg skal gjøre alt for å gi deg mest mulig tid, og husk – om du hører at Christoffer går ned trappen til bryggerkjelleren, må du forsvinne ut døren som er der. Den fører ut i hagen. Glem ikke å sette på slåen etter deg! Da vil han ikke kunne følge etter deg. Angela reiste seg fra stolen og fulgte lydig etter henne. De skyndte seg ut av dagligstuen og gjennom kjøkkenet før de stanset på dørstokken. – Huk deg ned, Angela, ba Sørine, – og du: Jeg vet det vil bli vanskelig for deg å holde deg i ro når du hører at han kanskje gjennomsøker huset, men nå er det ingen retrettmulighet. Han kommer til å miste hemningene om han forstår at vi forsøker å gjemme deg. Da har vi også trosset ham. Angela nikket mens redselen lyste av henne. Alt skjedde så fort, og Sørine funderte på om Angela ville klare å holde seg i ro. Ikke nødvendigvis fordi hun var skrekkslagen over muligens å bli funnet av en rasende, voldelig ektemann, men hadde hun styrken til å forlate ham? Hvor mange kvinner hadde ikke gått tilbake til en som mishandlet dem? Sørine kunne se Christoffer utenfor. Han løftet hånden for å dundre løs på døren igjen, men hun kom ham i forkjøpet: – Hvem er det? Samtidig sendte hun Angela et talende blikk. Angela la seg ned på alle fire. Sørine trådte frem så hun dekket innsynet for Christoffer, men heldigvis var det mørkt i gangen. Det hindret likevel ikke at den som hadde et skarpt syn, kunne se skyggebevegelser. – Lukk opp, fru Solhaug! Jeg ser etter hustruen min! Christoffer bjeffet det frem. Sørine kastet et blikk over skulderen og så Angela krabbe mot kjellerdøren. Hun heiste seg halvveis opp og åpnet den. Snart hadde hun forsvunnet ned trappen. Heldigvis hadde hun vært åndsnærværende nok til å trekke døren med seg. – Fru Elverhøy er ikke her. – Det tror jeg hva jeg vil om! – Det er sant. Og … – Det skal De få bevise, fru Solhaug. Slipp meg inn så jeg kan se det med mine egne øyne! Sørine visste at mistanken hans ville bli styrket om hun nektet å åpne døren. Han virket dessuten så oppspilt og bestemt at hun fryktet han ville vekke hele huset med levenet sitt om hun ikke gjorde som han forlangte. – Gi meg ett minutt. Jeg må bare finne blakkerten … – Det kan De gjøre når De har sluppet meg inn!

Til toppen