Jeg bøyer hodet og trekker hettegenseren tettere rundt ansiktet. Foran meg setter jenta med det røde håret opp farten – hun vet at noen følger etter henne. Jeg øker farten i takt med henne. Jeg vil bare prate med henne, men jeg kan se av måten hun beveger seg på, at hun er vettskremt. Jeg sakker på farten ved lyden av dempede fottrinn bak meg. Jeg snur meg og ser en skikkelse komme etter oss. Jeg trenger ikke å se ansiktet for å vite hvem det er. Det er ham. Hjertet begynner å hamre i brystet, og pumper blodet så hardt og fort gjennom kroppen at jeg kan kjenne at såret på beinet mitt begynner å dunke. Jeg trekker meg tilbake, inn i halvmørket, og venter på at mannen skal passere. Han runder hjørnet, og jeg kan se at kroppsspråket forandrer seg da han ser kvinnen lenger fremme. Jeg kjenner igjen formen på skikkelsen, konturene av kroppen hans, og jeg vet nøyaktig hva han planlegger å gjøre. Jeg kommer frem fra skjulestedet mitt i mørket. Jeg skritter ut, mot mannen, mot fare, og handlingene er mine egne, men skjebnen ligger helt åpen foran meg.

Til toppen