| Forfatter: | Arnaldur Indridason |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2007 |
| Antall sider: | 352 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Kleifarvatn |
| Oversatt av: | Løken, Silje Beite |
| ISBN/EAN: | 9788202261122 |
| Kategori: | Krim og spenning og Krim og mysterier |
I en innsjø på Island synker vannet. På merkverdig vis lekker det ut slik at stadig mer av sjøbunnen kommer til syne. Det gjør også et skjelett som bringer kalde gufs fra fortiden.
Erlendur satt og lyttet til en historie om en forsvinning på sekstitallet. Sigurdur Óli var sammen med ham. Denne gangen var det snakk om en mann nærmere femti.
En rask undersøkelse av skjelettet pekte på at mannen i Kleifarvatn hadde vært et sted mellom 35 og 40. Sammenliknet med alderen på det russiske radioutstyret var han blitt sunket i vannet etter 1961. Det var foretatt en grundigere undersøkelse av den svarte kassen som ble funnet under skjelettet. Det dreide seg om noe som i dag blir kalt kortbølgemottaker, og som kunne fange opp frekvensen NATO brukte på sekstitallet. Produksjonsåret 1961 var så vidt mulig å skjelne på kassen, det var også bokstavene, som åpenbart var kyrilliske.
Erlendur så over avisartikler om funnet av russisk avlyttingsutstyr i Kleifarvatn i 1973. Det meste av det Marion Briem fortalte ble gjengitt i artiklene. Utstyret var blitt funnet på ti meters dyp, og det i en del av vannet som lå langt unna der skjelettet ble funnet. Han fortalte Sigurdur Óli og Elínborg om funnet på syttitallet, og de diskuterte om det kunne settes i sammenheng med skjelettet i vannet. Elínborg syntes det var åpenbart. Hvis politiet hadde søkt grundigere den gangen avlyttingsutstyret ble funnet, ville de kanskje kommet over liket.
Ifølge politirapporter fra denne tiden fortalte dykkerne at de hadde møtt på en svart limousine på veien til Kleifarvatn da de hadde dykket der uken i forveien. De gikk automatisk ut fra at det var en diplomatbil. Den sovjetiske ambassaden valgte å ikke kommentere saken, og det gjaldt også andre øst-europeiske ambassader. Erlendur fant fram en kort rapport der det sto at utstyret var russisk. Det var blant annet snakk om avlyttingsutstyr som hadde en rekkevidde på 160 kilometer, og som etter all sannsynlighet var blitt brukt for å avlytte telefonsamtaler i Reykjavik og området rundt Keflavik. Det ble antatt at utstyret var produsert tidlig på sekstitallet, på grunn av de gammeldagse radiorørene, som senere kom til å bli avløst av transistorteknologi. Apparatet gikk på batterier og kunne fraktes i en vanlig reiseveske.
