Kristian Bergquist fortsetter i sin tolvte diktsamling arbeidet med å gjøre ensomhet og depresjon om til poesi. Bekreftelsen av mørke hull og astronomi spiller med diktene, det samme gjør skogen, elva og hjorten. I 2020 gikk nobelprisen til oppdagelsen av svarte hulls eksistens, samtidig la den norske regjering fram en handlingsplan og nullvisjon for selvmord. I all sin vanskelighet rommer samlinga både det indre og det ytre, mennesket og evigheten, døden og livet, og en urokkelig tro på at den poetiske praksisen hjelper på tilstanden. Bergquist gir oss noen såre, underlige, fine dikt. Der det varme forsøker å renne inn i det kalde. Typisk bergquistsk.
