Handlingen i Vinterjenter kretser rundt to jenters livstruende spiseforstyrrelser. Den ene av dem dør. Den andre forsøker å leve. For å leve, må hun bli frisk.

”Død jente ute og går,” sier guttene i gangene. ”Fortell oss hemmeligheten din,” hvisker jentene fra den ene dobåsen til den andre. Jeg er den jenta. Jeg er tomrommet mellom lårene mine som slipper dagslyset igjennom. Jeg er knoklene de ønsker seg, surret fast til en porselensramme. Lia og Cassie var bestevenner, vinterjenter frosset fast i fyrstikkropper. Men nå er Cassie død. Lias mor er opptatt med å redde andre menneskers liv. Faren hennes er på forretningsreise. Og stemoren har ikke peiling. Og stemmen inni Lias hode forteller henne at hun må beholde kontrollen, være sterk, gå ned mer, veie mindre. Hvis hun fortsetter sånn – tynn, tynnere, tynnest – vil hun kanskje bli helt usynlig.