Vrakeren (Innbundet)

Forfatter:

Med Vrakeren har Lars Saabye Christensen skrevet en sterk, rørende, tankevekkende og svært spennende roman – en fortelling om vennskap og kjærlighet, og om skyld, sorg og skam.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2023
Antall sider: 696
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Vrakeren
ISBN/EAN: 9788202804114
Kategori: Romaner
Omtale Vrakeren

Bånd av vennskap og kjærlighet

For Jørgen Ribe, en stille og forsiktig gutt i Gabels gate 19, finnes det et før og etter Carl.

Oslo, 1965: Jørgen er 13 år og går i syvende klasse. Han har ikke så mange venner, men elsker å sykle rundt i gatene på kveldstid. Og han liker å være på rommet sitt, lese i Familieboka og lytte til Beatles´ Things We Said Today. Ikke minst liker han å tenke. Tankene er hans fristed. Går det an å tenke på ingenting? funderer han. Og hva med det hullet han kjenner inni seg, og som stadig blir større, er det ulykkeligheten? Og kan det tettes igjen?

Bygårdsliv på Frogner

Jørgen bor med mor og far i en bygård i vakre Gabels gate på Frogner, et eget samfunn av mystiske naboer og husordensregler. Moren Venke er hjemmeværende, ovenpå og engstelig om hverandre. Fasaden og stilen må være riktig. Hun gir sønnen en norsk fremmedordbok i gave, for at han skal lære seg å snakke pent. Jørgen får absolutt ikke si bakgården, hos familien Ribe heter det gården. Jørgens far, Halfdan Ribe, er kontorsjef på Banan-Matthiessen på Filipstadkaia, noe Jørgen er litt flau over. I ferien gir han sønnen sommerjobb i bananmodneriet. Faren har dessuten en spesiell hobby; på loftet bygger han en miniatyrmodell av Slottet, så liten at den skal få plass i en fyrstikkeske.

Carl – en farlig lek

En dag i romjulen flytter en fransk-norsk familie inn i fjerde etasje, med en gutt på 14, hans søster og deres mor. Men hvor er faren? Carl har halvlangt, mørkt hår, slengbukser og et selvsikkert smil, Jørgens motsats. Likevel blir de to venner. Med Carl gjør Jørgen alt han ikke vil eller tør, det både frister og skremmer. I kjellerboden til Carl har guttene sin hemmelige hule, de gjemmer sigaretter, og de deler ulykkeligheten. De har en enighet: alt vi sier og gjør her, blir mellom oss. Moren fortviler når Jørgen får nedsatt ordenskarakter, og forbyr sønnen å treffe Carl. En hendelse fra timeteren i Frognerbadet blir skjellsettende, og vi skjønner at noe skjebnesvangert og farlig vil skje – men hva?

Spenning, klassisk Saabye – og mer

Med sterke spenningselementer og et presist, vakkert språk bygger Lars Saabye Christensen opp et menneskelig mysterium og en oppvekstroman som fengsler og beveger. Dette er en klassisk fortelling fra Saabye Christensen, vi kjenner igjen både tiden, miljøet, karakterene, så vel som sårheten, varmen, underfundigheten og humoren. Samtidig er Vrakeren noe mer, og den utfordrer og overrasker oss. I bokens andre del blir vi kjent med en tredje gutt, Bendik. Guttenes veier krysses i ungdomstiden. Som eldre mann bestemmer Bendik seg for å gå Jørgen Ribes liv etter i sømmene, og skrive hans biografi. Jørgen Ribe ble en av landets største forfattere. Men hvordan var livet hans – etter Carl, og etter alt som hendte?
Gjennom tilbakeblikk følger vi Jørgen gjennom den formende gymnastiden, i forsøkene på å tilnærme seg jentene, og som spirende ung forfatter. Jørgen var kreativ og språklig begavet helt fra han var liten, men veien frem mot å bli en «ekte» forfatter er full av fallgruver, oppturer og nedturer. Det er fornøyelig lesning, og et herlig persongalleri av bipersoner trer frem. Parallellene til Saabye Christensens eget forfattervirke går som en rød tråd gjennom sidene.

Stor fortellerkunst

Vrakeren
henviser til den personen hos Banan-Matthiessen som sorterer ut og vraker dårlige bananer. Romanen handler også om å vrake mennesker. Og boken rommer ellers uendelig mange spennende temaer, som glir sømløst inn i fortellingen. Hvor går grensen mellom vennskap og kjærlighet? Hvilke hendelser av skyld og skam er til å leve med for et menneske, og hvilke er rett og slett ikke til å bære? Hva vil vi huske, og hva vil vi helst glemme? Hva er sant, og hva er løgner? Og mot slutten, på nesten umerkelig vis, fletter forfatteren inn en underfundig, aldeles glitrende pandemifortelling. Vi tas to-tre år tilbake i tid, føler stillheten i gatene og de merkverdige sosiale kodene som fargela verdenen vår.
Vrakeren har episoder og øyeblikk så rørende at man vil gråte. Den får oss til å humre, gruble, og sjokkeres. Den holder spenningen til siste side. Lars Saabye Christensen har skrevet en stor roman i ordets retteste forstand, en 70-årsjubilant verdig. Vrakeren vil fortsette å jobbe i hode og hjerte lenge etter at siste side er lest.

Av Trude Løtvedt

Til toppen

Resultatet er lesefryd i et landskap som snurrer både fortelling og leser rundt dikterfingeren.
Andreas Wiese, Dagbladet

Andre utgaver

Vrakeren
Bokmål Ebok 2023
Vrakeren
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023
Vrakeren
Bokmål Heftet 2024

Flere bøker av Lars Saabye Christensen:

Intervju

Nå var tiden inne

I sin nye roman Vrakeren tar Lars Saabye Christensen oss med til sin barndoms gate på Frogner.

– Det er første gang at jeg bruker den gaten og bygården jeg selv vokste opp i, til og med leiligheten, så bevisst og detaljert i en roman. Det betyr ikke at jeg skriver selvbiografisk, men jeg ville se hva som skjedde hvis jeg la fortellingen så nært som mulig opp til min egen erfaring, eller snarere, mine egne steder. Så romanen er både en fortsettelse og et brudd. Jeg har jo også benyttet sjansen til å etterforske litt i mitt eget forfatterskap i boken, det har vært utfordrende og ganske moro. Man tror ofte at hver roman er et vendepunkt. Når jeg fyller jeg 70, det imidlertid være et slags vendepunkt også, nå har jeg ikke noe valg! smiler Lars Saabye Christensen.

Gabels gate 19 var dessuten en veldig anvendelig gate. Fra leiligheten ser forfatteren over på Gabelshus hotell – hvor han i likhet med sin hovedperson Jørgen Ribe jobbet som pikkolo i unge år.
– Jeg er veldig glad i hoteller, det har jeg vel vist i hele forfatterskapet mitt. Så det passet til denne romanen, og tiden var inne. Jeg husker oppveksten min i denne bygården som beskyttet og fin, og morsom, og med mystiske naboer, som det alltid er i bygårder. I boken bygger jeg på denne atmosfæren, men uten de biografiske karakterene, sier han.

Bananen på taket
Vrakeren begynte med Jørgen Ribe, en klassisk skikkelse fra Saabye Christensens litterære verksted. Forfatteren ville se hva som hendte med ham da det flyttet inn en helt ny og annerledes gutt i gården hvor han vokste opp. Da fortellingen var ferdig, var Saabye Christensen utilfreds.
– Jeg ble nysgjerrig på min egen fortelling; hva er sant, hva er usant, hva er troverdig, hvordan oppfører karakterene seg egentlig? Så jeg bygget resten av romaner rundt en etterforskning av den lille oppvekstromanen som ligger inni der. Jeg er en tradisjonell forteller, og dette er en helt klassisk roman fra min hånd, men litt annerledes; den er også en lek med biografigenren, hvor jeg undersøker, nærmest med pinsett, min hovedperson. Dessuten hadde jeg så innmari lyst til å skrive om bananen nede på Filipstadbrygga. Den bananen på taket var et symbol da jeg vokste opp. Jeg tenkte, der mangler det en liten fortelling!

Vennskap mellom gutter
Jørgen Ribe vokser opp i et godt hjem, men i dette tilfellet et spissborgerlig hjem, med ordbøker, språkregler og den slags.
– Jørgen befinner seg oftere i sitt eget tankeliv enn i den faktiske verden. Det er noe av det som på godt og vondt fører ham til litteraturen. Samtidig har han en lengsel i seg som er fullstendig uforløst, og som blir antent når denne fremmede fransk-norske gutten flytter inn i gården hans. Temaet i mine romaner er ofte vennskapet mellom unge gutter, og vennskapet her er veldig spesielt, og vanskelig, med både lojalitet og frykt, og sannsynligvis erotikk. Carl er også en ensom gutt, med et dypt sår i seg, han prøver å bøte på dette med sin ganske hensynsløse oppførsel, og er ekstrem av natur, bestemmende. Mens Jørgen er mer moderat i sitt vesen, og en lydig gutt. Det er en både god og farlig kobling mellom disse to guttene, hvor de utløser det beste og verste i hverandre, sier saabye Christensen.

Drivkraften i romanen er den uløste menneskelige floken, som er smertefull og vanskelig å nærme seg for alle involverte. Den mystiske Bendik er også del av dette; en oslogutt av fin familie, med Oslos beste sommerjobb, badevakt på Frognerbadet. Men som etter en tragedie må gjøre en snuoperasjon, fordi han ikke klarer å leve med det som hendte.
– Spørsmål jeg nærmer meg i denne romanen er hvilke historier forteller vi om oss selv? Og er de sannferdige og troverdige? Hvilke hensyn tar vi til andre når vi forteller om oss selv? Og hvem forteller sannheten, kanskje alle gjør det?

Slottet i en fyrstikkeske
Saabye Christensen ble også veldig interessert i denne faren som skulle bygge verdens minste modell av det norske slottet oppe på loftet.
– Det er nesten en karikatur på hvordan det er å skrive en roman. Man lager en modell av verden, men den kan aldri ligne helt, det er et annet materiale, og en annen logikk, men du skal prøve å få det til å ligne litt likevel. Jeg har alltid hatt godhet for og sans for mennesker som er besatt av noe, enten det er en hobby, noe de samler på eller gjør, og dette som faren driver med er jo en eksistensiell utfordring for ham. Det går plutselig opp for Jørgen at faren vil jo ikke egentlig bli ferdig. Det er ingenting som er mer skremmende enn å bli ferdig. Så hele dette litt komiske og også nesten patetiske arbeidet han har der oppe, og som folk ler litt av, det er jo dødsens alvor, og det blir på en måte en parallell til den farlige leken som foregår nede i kjelleren, bare på et mer sivilisert vis. Og litt mer tidkrevende.

Til stede i egen roman
I likhet med Saabye Christensen ble Jørgen Ribe en av landets største forfattere. De gikk på samme gymnas, debuterte i samme tidsskrift, de er begge glad i ordbøker. Men Saabye Christensen har aldri hoppet fra 10-meteren i Frognerbadet.
– Det er klart at jeg er til stede i romanen i mange slags forkledninger, sosialt og geografisk, og også i en kunstnerisk sammenheng. Jeg siterer jo meg selv, for pokker. Når jeg skriver om Jørgen Ribe, leker jeg med mitt eget forfatterskap. Og Jørgens gymnastid er en viktig del av fortellingen, der høster jeg rikelig av mine egne erfaringer fra samme skole. Jeg har også tatt sjansen på å nevne mine kjære lærere med sine navn.

Som Jørgen fikk den unge Lars en oppvåkning da lærer Mo introduserte ham for diktet Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder på realskolen. Et svært rørende øyeblikk i romanen.  
– Det diktet har betydd så uendelig mye for meg siden jeg var tenåring, det å plutselig kunne kjenne seg igjen i en følelse, eller en posisjon, av å stå utenfor noe fremmed. Og det samme skjer med Jørgen. Der kommer jeg nok til syne med hud og hår, sier Saabye Christensen.

Av Trude Løtvedt

Til toppen

Utdrag

Neste kveld ringte det på døren. Jørgen, som akkurat var ferdig med leksene, åpnet. Det var Carl. Han viste frem et digert nøkkelknippe.
– Kommer du, eller?
Jørgen snudde seg mot moren, som allerede stod i hallen, hun så rett forbi ham, hun så på Carl.
– Hvor skal dere? spurte hun.
Carl smilte: – Ikke langt, fru Ribe. Vær trygg.
Moren flyttet blikket langsomt til Jørgen.
– Du skal være hjemme halv åtte senest. Jørgen tok på seg vindjakken og støvlene, det var fremdeles kjølig, og slo følge med Carl ned trappen. Men i stedet for å gå ut, låste Carl opp døren til kjelleren, gikk inn i mørket, fant bryteren, en naken pære begynte å blinke i taket, så stod det grelle lyset endelig stille, og han stanset ved den tredje boden, løftet slåen til side og åpnet den døren også.
– Vi må skaffe oss en hengelås, sa han. Boden var full av møbler, speil, bøker, bilder, klær, grammofonplater, puter og tepper, det var i hvert fall det som Jørgen foreløpig fikk øye på. Det virket som om noen bare hadde tømt et lass her og dratt igjen. Eller lå alt dette igjen etter russerinnen, frøken Wroldsen? Carl trakk fram to kasser, de satte seg på dem. Jørgen skulle til å spørre hvem som eide dette, men denne gangen var det Carl som kom ham i forkjøpet:
– Det er alt som mor ikke blir kvitt.
– Hvordan da?
– Eller alt som mor ikke klarer å kvitte seg med. Skjønner du?
Carl lo, og dyttet igjen døren med foten.
– Men nå er dette vårt sted, ikke sant?
Jørgen nikket, men visste ikke hva han egentlig gikk med på. Deres sted? Han måtte gå med på mer også. Carl lente seg nemlig nærmere og sa lavt:
– Og alt vi sier og gjør her blir mellom oss.
Jørgen nikket nok en gang. Carl ble utålmodig.
– Kan du ikke snakke?
– Jo.
– Få høre.
– Alt vi sier og gjør her blir mellom oss, gjentok Jørgen.
Carl lente seg bakover, mot veggen, lukket øynene og var taus en stund.

Til toppen