Eufemia-visene er betegnelsen på tre ridderromaner i verseform, initiert av Dronning Eufemia, gift med kong Håkon Magnusson og dermed Norges dronning fra 1299 til 1312. De tre romanene bærer titlene Yvain Løveridderen (1303), Hertug Frederik av Normandie (1308) og Flores og Blanzeflor (1312).

Eufemia-visene er av stor historisk interesse fordi de utgjør den første spede begynnelsen for den moderne romanen i Norden. De oversatte Eufemia-visene inneholder også de samme balladeformlene som fantes på 1800-tallet i Norge, og dokumenterer at balladen fantes i landet senest i 1320. Før dette finnes det ingen spor av ballader noe sted i Norden.

"Yvain Løveridderen" fra ca. 1178-1181 er en ridderromanse som forteller hvordan ridderen Yvain blir avvist av sin kone for å ha brutt et løfte. Yvain blir så en omflakkende ridder, men utfører heltedåder og gjenvinner til slutt sin dames gunst.

"Yvain Løveridderen" inntok en hedersplass blant de såkalte Eufemia-visene i Norge. Den ekteskapelige trofasthet er et hovedmotiv i boka, og det fremgår at ekteskapets farligste fiende er det aktive ridderideal som fordrer at ridderen til stadighet skal øve nye bedrifter for å øke sitt ry og stige i verd. Forfatterens sans for sagn og eventyr kommer til uttrykk i en av episodene i romanen som utspilles i en halvdunkel, keltisk eventyratmosfære.

Chrétien de Troyes var en av de største dikterne på 1100-tallet, og er blitt karakterisert som «oppfinneren av den moderne roman». Litteraturforskeren Karl Uitti skriver: «Med Chrétiens verker åpnet en ny æra i den europeiske litteraturhistorien ... dette diktet gjenoppfinner den sjangeren som vi kaller fortellende romanse; i en del viktige aspekter starter den også den verdslige roman». Chrétien og hans storhetstid knyttes til hoffet rundt Marie de Champagne. Hoffet og personene ved hoffet knyttes flere ganger til historien om Den hellige Gral.