For første gang er en krimroman nominert til den prestisjetunge Bookerprisen. Britiske Belinda Bauers Snap utkommer på norsk til våren.
Bookerprisen (Man Booker prize) er en årlig pris som tildeles den beste engelskspråklige romanen utgitt i et Samveldeland eller Irland det året. Vinneren kåres av en jury bestående av kritikere, forfattere og akademikere, og prisen er ansett som en av verdens høysthengende litterære utmerkelser.
I høst er hun aktuell her hjemme med Den vakre død, som har fått strålende anmeldelser, blant annet av Ole Jacob Hoel i Adresseavisen som ga den terningkast 6 og skrev: «I løpet av de siste 10–15 årene er mange av oss dedikerte krimlesere blitt stadig mer lei av bøker med gale seriemordere. Her er nok en bok i sjangeren. Og jeg elsker den.»
Vi har tatt en prat med krimforfatteren om nominasjonen, forfatterskapet og skrivingen:
Gratulerer med nominasjonen til Bookerprisen 2018, Belinda Bauer! Du er en av tretten nominerte. Det må være blant de største anerkjennelser en forfatter kan få?
Tusen takk. Jeg er både forundret og henrykt. Ettersom krim aldri har vært en anerkjent sjanger, trodde jeg ikke dette var mulig, og jeg kjenner fortsatt på en følelse av sjokk.
«Skarp», «stilig» og «smart»
«Skarp», «stilig» og «smart», uttaler juryen. Kommentar?
Jeg har alltid vært en beundrer av skarpe, stilige og smarte Man Booker-juryer!
Mange er overrasket over å se en krimforfatters navn blant de nominerte. Hvorfor tror du det er slik?
Jeg tror nok at krimsjangeren urettmessig har blitt nedvurdert i mange år, og ikke blitt sett på som verdt å ta i betraktning blant såkalt kvalitetsbevisste lesere. Men ettersom praktisk talt enhver stor roman opp gjennom historien tar utgangspunkt i en eller annen form for forbrytelse, er denne moderne nedvurderingen av sjangeren egentlig bare tåpelig jåleri.
Viser dette at Man Booker-juryen av i dag betrakter en god kriminalroman simpelthen som en god roman, uavhengig av sjanger?
Jeg tror det, og det er enormt tilfredsstillende – ikke bare for meg, men for hele det fellesskapet av forfattere som år etter år skriver utmerkede kriminalromaner uten å gis noen form for litterær anerkjennelse. Jeg håper nominasjonen av Snap kan bli en døråpner slik at alle andre krimforfattere kan ha de samme ambisjonene på vegne av sine bøker.
Jeg håper nominasjonen av Snap kan bli en døråpner slik at alle andre krimforfattere kan ha de samme ambisjonene på vegne av sine bøker.
Du er nominert for din nye bok, Snap (som kommer på norsk neste år!). Hva handler den om?
Den handler om hvordan tre barn forsøker å overleve etter at moren deres blir drept og faren forlater dem. Den eldste gutten, Jack, forsøker å holde familien samlet ved å holde dem alle skjult, men da han finner kniven han tror drepte moren, risikerer han å miste alt hvis han går til politiet.
Du vant Gold Dagger-prisen for Blacklands, din første kriminalroman. Hva inspirerte deg til å skrive denne boka?
Til grunn for boka ligger en faktisk hendelse fra 1960-tallet, kalt the Moors Murders. Et barn, Keith Bennett, ble aldri funnet, og i årevis tryglet hans mor morderen, Ian Brady, om å røpe hvor sønnen lå begravet, men Brady tok denne hemmeligheten med seg i graven.
Blacklands er den litterære beretningen om barnebarnet til en kvinne hvis sønn ble myrdet og begravet ute på heiene. Unge Steven Lamb forsøker desperat å holde sin dysfunksjonelle familie sammen gjennom å finne levningene etter den avdøde. Men når han begynner å skrive til drapsmannen i fengselet for å be om hans hjelp, setter han sitt eget liv i fare …
Urovekkende, mørke og originale (i tillegg til skarpe, stilige og smarte) er ord som ofte blir brukt for å beskrive bøkene dine, som, etter min oppfatning, er ganske ulike hverandre. Hvordan går du fram for å finne plott og karakterer?
På mange ulike vis. Som oftest er det små, helt ubetydelige ting som interesserer meg – små «juveler» jeg plutselig får øye på eller hører, og som blir liggende og gnage i tankene mine helt til jeg finner en måte å bruke dem på i en bok. Noen ganger kommer ideene til meg i drømmer. Når du er forfatter, er du vár for gode ideer og kaster aldri bort en eneste én!
Din syvende kriminalroman Den vakre død ble nylig utgitt i Norge. Stemmer det at den handler om kunst, kjærlighet og besettelse?
Det stemmer. Jeg elsker kunst og det at kunstnere føler seg tvunget til å skape selv om ingen verken kjøper eller anerkjenner kunsten de lager. Jeg er selv veldig privilegert som får oppleve anerkjennelse for min lidenskap for skriving, men jeg forstår også at hvis man ikke opplever å bli verdsatt slik, kan det føre til galskap …
Hovedpersonen er en ung krimjournalist ved navn Eve Singer. Hvordan fikk du ideen til henne?
Fra mitt tidligere liv som journalist!
Jobben hennes gjør at hun havner midt i dramatikken – smart trekk. Men det er ikke noen enkel jobb?
Hun opplever et enormt press på det å lage stoff for TV, og for Eve Singer er det presset blandet med det å ha en syk far og en yngre, blond rival. Da en seriemorder kontakter henne med tilbud om å gi et eksklusivt intervju, står hun i fare for å tråkke over grensen mellom det å lage en reportasje og selv bli delaktig i forbrytelsen. Eve er et godt menneske, men hun er i ferd med å bli desperat, og desperate folk gjør gjerne dumme ting …
Hvorfor er det slik at jeg som leser er mer opptatt av Eve enn av morderen?
Eves hverdagsproblemer gjør det lett å kjenne seg igjen. Enhver vil være i stand til å sette seg inn det hun strever med å få til i livet sitt, hvordan hun forsøker å sjonglere ulike hensyn hele tiden – og at man ikke kan få til alt …
I bøkene dine viser du en egen evne til å framstille folks tanker, deres innerste redsler. Hvordan har du utviklet denne ferdigheten?
Jeg har alltid vært interessert i hvorfor folk oppfører seg som de gjør, og jeg er var for andres følelser. Jeg elsker å være for meg selv og tenke på slike ting. Jeg er sikker på at andre også ville være i stand til det dersom de bare tok seg tid.
I tillegg til å være ekstremt skummel er boken din også morsom og rørende. Slutten fikk meg til å gråte. Hørt det før?
Ja. Jeg er mye mer interessert i den psykologiske reisen karakterene mine legger ut på, enn å løse drapsgåten eller ta morderen. Boka er for meg ikke komplett før den når en form for følelsesmessig avklaring. Når lesere forteller meg at de har ledd OG grått – føler jeg at jeg har gjort jobben min!
Jeg er mye mer interessert i den psykologiske reisen karakterene mine legger ut på, enn å løse drapsgåten eller ta morderen.
Hvor viktig er gode anmeldelser for deg? Har én anmeldelse vært spesielt viktig?
Jeg ELSKER gode anmeldelser. Jeg blir alltid overrasket når jeg er ferdig med en bok, og folk faktisk liker den, så jeg er alltid lettet og SÅ takknemlig når jeg får gode kritikker. Jeg kan ikke plukke ut én spesiell anmeldelse, for hver enkelt av dem betyr noe. Jeg leser hver eneste anmeldelse jeg får – og jeg er takknemlig for at folk tar seg tid til å skrive dem, om de så er gode eller dårlige.
Noen ganger kan jeg skjønne hvorfor noen sier de ikke har likt en bok, og da – hvis jeg synes de har et godt poeng – forsøker jeg å få det til bedre.
Hvordan vil du selv karakterisere bøkene dine? Er det noen forfattere du føler deg spesielt knyttet til?
Bøkene mine er så forskjellige at jeg synes det er lettere å karakterisere leserne mine: Smarte og hjertelige.
Jeg er utrolig stolt av leserne mine fordi jeg forventer av dem at de gjør en innsats – at de følger med, er tålmodige og åpne for spissfindigheter og uvanlige henvisninger. Og de har ALDRI skuffet meg. Det er derfor jeg jobber så hardt for ikke å skuffe dem.
Det er nok Stephen King som har påvirket min måte å skrive på mest. Jeg elsket de første bøkene hans da jeg var barn. Jeg var spesielt fascinert av at romanskikkelsene hans var helt vanlige mennesker som meg selv, og av hvordan de i de mest forferdelige situasjoner var tvunget til å stole bare på seg selv.
